Det er ingen jeg kjenner som liker å gå til tannlegen, og noen sågar hater det. I mitt tilfelle er det ikke så mye det tannlegen min gjør, som det hun sier som gjør tannlegebesøket til en (tann)pine. Min tannlege bruker nemlig store deler av min dyrkjøpte tid i stolen til å fortelle om alt hun og ungene hennes gjør på fritiden: teltturer, ski i Nordmarka, fiske i Altaelva og trugemarsj over Svartisen og jeg vet ikke hva. Gud vet at tannleger tjener nok, for mye jobbing kan det umulig bli tid til.
Resultatet er nå uansett at jeg stiger ut av tannlegekontoret proppfull av dårlig samvittighet for at det mest spennende jeg kommer på med mine barn er å steke pølser over en engangsgrill i skogholtet nedfor huset. Hva skal det bli av disse barna? Vil de i det hele tatt få et liv som fullverdige nordmenn? Kan man i det hele tatt kalle seg nordmann uten å ha pustet inn lufta av Jotunheimen, drukket vann av Tinnsjøen og spist småstein oppover Besseggen?
Etter siste Tannlegebesøk fant jeg samvittighetsnaget så påtrengende at jeg bare måtte finne på noe. Jeg pakket bilen full av det jeg fant av turutstyr og klær, og satte ungene oppå der. Så suste vi opp i Nordmarka (jajaja….Nordmarka er ikke helt Besseggen, men et sted må man tross alt starte) for å telte ved et vann, fiske og tenne bål og grille marshmallows slik man gjør i amerikanske familiefilmer.
Allerede mens vi traska innover mot nærmeste vann kunne 7 åringen kunngjøre at det var hull i den ene støvelen (i etterkant har jeg av erfarne turfolk lært at man da kan tre en plastpose nedi over sokken. Mer naturlig ville det selvsagt vært å sjekke støvlene for hull og eventuelt da kjøpe nye). Vel fremme fant vi ut at vårt lånte telt manglet et vesentlig antall teltplugger. Det førte igjen til at bardunene måtte improviseres fast i ulike røtter og trær på svært uegnede steder. Selv ikke Lars Monsen ville ha gjenkjent det vi satte opp som et telt. En erfaren kunstkritiker ville derimot ha brukt ord som ”innovativt og konseptuelt” om kreasjonen vi skulle overnatte i.
Si hva du vil om nødvendigheten av fyrstikker, men la oss være enige om at fyrstikker er avhengig av perfekte værforhold for å fungere optimalt. Regn for eksempel er ikke optimalt. Marshmallowsene ble inntatt våte og ugrillede. Takknemlige var vi uansett i og med at marshmallows var det eneste vi klarte å tilberede på turen. Jeg syntes f.eks at boksmaten Snurring var ekte turmat. Jeg glemte imidlertid at den krever mer enn varme. Den krever boksåpner også. Og siden vi verken hadde varme eller boksåpner tilbrakte vi resten av kvelden med å stirre lengselsfullt på den uåpnede boksen (omtrent som ei fuglebikkje stirrer på et stykke nystekt ørret).
Vel hjemme igjen var jeg likevel fylt med en viss form for selvtilfredstillelse. Vi hadde da tross alt vært på tur! Og med unntak av at teltet lakk vann og soveposene nok helst var beregnet for netter med tropevarme, hadde vi tross alt hatt en opplevelse sammen. Dessuten; ingen barn på 7 og 11 år vil være uenige i at marshmallows burde være en naturlig del av det daglige kosthold.
Svaret fikk jeg søndagen etter da vi igjen fyrte opp engangsgrillen i skogholtet vi ser fra verandaen. 7 åringen gumlet ettertenksomt på ei pølse, før han snudde seg med mot meg med bønn i blikket og sa: ”Jeg synes disse turene er fine, jeg”
Moralen er med andre ord: Det er ikke hvor du drar som teller. Men hvem du drar dit med. God tur!
