Thomas Leikvoll - Mann og Far

Vis meg din pizza og jeg skal si deg hvem du er!

2012-01-24T14:56:00.002+01:00

Jeg elsker pizza! Det er nesten litt flaut å si det, for det er jo ikke ansett for spesielt kultivert eller eksklusivt å digge brøddeig med fyll på. Men jeg gjør nå en gang det.
Nå skal det legges til at jeg ikke anser Grandiosa for å høre inn i kategorien. Jeg har stekt mine tilmålte mengder ferdigpizza (Grandiosa inkludert), men det har vært mer fordi jeg som så mange andre trenger noen kjappe veier ut av uføre når både ungenes og egen mage skriker etter mat, blodsukkeret har sunket lavere en gresk økonomi, og hodet er for fylt med for mye annen logistikk til at det klarer å spa opp noe sunnere, raskere og mer kreativt til middag. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere.
Når det kommer til Pizza har jeg helt klare preferanser for hvordan jeg vil ha den; tynn, enkelt fyll med gode råvarer, og med gode oster.

Jeg lager jævlig gode pizzaer. Og jeg føler at min pizza sier noe om meg som menneske.
* At jeg liker lage god mat. Og jeg liker matlagingen like godt (og noen ganger mer) enn selve spisingen.
* At jeg liker kvalitet, men ikke nødvendigvis kvantitet.
* At jeg liker utfordringer. Hater å tape, og nyter når jeg når målet. (Jeg har brukt år på å lage den perfekte bunn i tykkelse, kombinasjonen mellom durum- og vanlig hvete, og ikke minst i stekemetode, tid og temperatur. Jeg er fremdeles ikke helt i mål. Men kanskje neste gang) Jeg blir sur om jeg mislykkes, og kjenner snev av absolutt lykke når jeg føler den sitter.

Og det er sikkert mer jeg kan trekke ut av denne pizza-psykoanalysen om jeg fortsetter.

Poenget er at jeg tror at måten du lager/liker din pizza kan si mye om hvem du er. Så tillat meg å for et øyeblikk velte meg i fordomsfulle betraktninger, og fortell meg så om jeg har rett.

Foretrekker du Grandis er du:
* Student/Singel/nyskilt
og/eller
* Mann
og/eller
* Glad i sport
og/eller
* Går sjeldent på restaurant (kebabsjappe, og Deli de Luca er ikke innkludert)
og/eller
* Hører på den musikken som spilles på radioen

Foretrekker du den klassiske lørdagspizzaen, stekt i langpanne med kjøttdeigblanding og (overdrevne) mengder Norvegia er du:

* Hjemme hos mor og far
og/eller
*Mor eller far selv
og/eller
* Glad i gode filmer, helst amerikanske og ihvertfall ikke noe sånn fransk eller dansk kunstfilmdrit.
og/eller
* helt klar på at Plumbo og DDE spiller bra musikk, men at Vamp kan bli litt mye fløyter og fele og sånn.
og/eller
* er stort sett innom Tusenfryd og/eller Dyreparken i Kristiansand en gang per sommer.

Foretrekker du Peppes/Dollys eller annet levert på døra er du:
* Lat

Og la meg bare si det igjen: Jeg er/har vært innom alle typer pizza og stadier i livet. Og sannsynligvis kommer jeg tilbake dit jevnlig og. I mangel på annen moral har jeg bare denne: nyt din pizza og nyt livet, bare pass på å utfordre begge deler jevnlig innimellom.

EDIT:
Flere har spurt på mail og face om oppskriften på Arlecchino.
Denne pizzaen er en jeg smakte på pizzakjeden Olivia første gang. Jeg har prøvd å kopiere deres chillipasta, og det er veldig vellykket. Det er en fabelaktig god pizza, om du ønsker å prøve en pizza med noe annet enn tomatbasert saus på.

Men først deig;

Jeg er en "slumper" så dette er ca mål. Jeg får nesten skrive et eget innlegg om pizzabaking om vi skal gå i detalj. Here it goes:

Nok til ca 3/4 store posjonspizza

DEIG
6 dl durumhvete
3 dl hvetemel
halv pk tørrgjær
ca 6 dl vann

Bland det nesten alt det tørre (behold ca 1 dl mel) og tilfør vann gradvis til deigen først er litt for bløt. Tilsett mel til den er elastisk og ikke klissete. Elt i MINST 15 min.

Sett ovnen på så høy varme at ordet "Garantitid" blinker i skallen din gjentatte ganger.

Pizzastein i bunnen av ovnen

FYLL:
1. stor løk el 2 mellomstore.
1 grønn chilli
1 rød chilli
3 fedd hvitløk
kyllingfilet

Finhakk alt, unntatt kyllingfilet, og kjør det glatt med stavmikser mens du tilsetter litt olivenolje, salt og pepper.

Bak ut en bunn (så tynn du får den) smør på chilipasta.
Legg på syltynne skiver av (rå) kyllingfilet.
Legg på mozzarella og rasp over fersk peccorino, parmesan, eller annen hard og salt ost.

Stek på pizzastein i ca 6-8 minutter.

Topp med ruccola, god olivenolje og fersk sitron til å ha over.

Smaker kanon!

Takk for seg....

Det er da forskjell på folk!

2012-01-06T11:13:00.000+01:00

Som standup komiker skjer det rett som det er at man får spørsmålet om det er store forskjeller på humor i de ulike delene av landet. Ler folk mer av groviser høyt i nord, eller er sørlendinger tregere? Må man være skarpere på vestlandet, og er Oslofolk mer blaserte?

Jeg synes ikke det er noe forskjell. God humor ler alle av uavhengig av landsdel. Dårlige vitser er like dårlige i Lofoten som i Surnadal. Det eneste som egentlig skiller oss er språket. Og i språket kan det ligge masser av humor i seg selv.

Jeg er for tiden medforfatter på en bok, og i den forbindelse har jeg måtte dypdykke litt ned i hva som er sant og usant om nordlendinger, vestlendinger og så videre. Det man vi finne da er at mytene opprettholdes av folk landsdelene selv. For sannheten er nemlig så kjedelig:

- Vestlendinger er verken mer eller mindre gniene enn andre.

- Nordlendinger banner ikke mer enn andre. (De bruker visstnok et litt annet ordforråd når det koker i pæra, men det meste av dette er ord de finner på selv, og kan ikke karakteriseres som banning)

- Det finnes Sørlendinger som snakker jævlig fort og som stresser voldsomt med alt de gjør.

- Det finnes en haug med trøndere som utelukkende hører på klassisk musikk, aldri drikker sprit og som barberer både bart og andre deler av ansiktet hver bidige dag.

- Du kan egentlig ikke kalle noen for Oslofolk. De aller fleste i Oslo kommer egentlig fra andre deler av landet (og verden for den sakens skyld)

Visste du f.eks at den gamle historien om at det før i tiden kunne stå "Ingen Nordlendinger" i boligannonsene er en urban myte? Ingen som har prøvd har til dags dato funnet en slik annonse i Aftenposten eller andre steder? Hvem var det som fortalte deg om denne historien? Jeg vedder på at du hørte det fra en nordlending....

Men i språket er det, gudsjelov, forskjeller. Jeg kom over denne på Internett og den er fornøyelig. Les og nyt språklig utfoldelse som er den egentlige forskjellen på menneskene i dett lille, hærlige landet.

Support-gakkgakka
Nordnorsk temperament i kombinasjon med moderne teknologi er en livsfarlig blanding.

Denne meldingen ble lagt inn på telefonsvareren hos Compaq kundeservice i Nord-Norge, etter at en kunde i tre dager hadde forsøkt å få svar på supporttelefonen, og bare mottatt beskjed om at han fortsatt sto i kø:

"Nu e æ førrbainna, altså. Fy faen, førr nokka skjit. Kem i hælvett e det som har fuinne opp det herre satans makkverket. Det går da fan-steiki-helvete ikkje ant å hoilde ......på å kuke med det here vekkesvis..

Main har da førr faen ainner ting å gjøre, einn å sette der å fettle og baille med den satans musejævelen. Kainn du innst inni grønnskodde tykjeræva førtelle ka som e vitsen med nokka jernskrammel som står der og gneill og hyle med en masse hælvetes lyda og blinke og blafre uta fan, og passord og ledninge og knotta som tyt ut som han tykjen overalt?

Æ måtte bærre ha fådd tak i en av dokker, dokker helvetes kuklæsta av nån support-gakkgakka, så skuill æ vel fansøkki ha rævkjørt dokker dit dokker høre heime, satans utvrengte fette av nån hæstkuka. Kom fan ikkje hit å lur mainnskit på folk, å førtælle ka æ skal trøkke, din satans gjeddpeis. Va det opp te mæ skulle dokker ha vært på ishave og ronka kobbekuk, førbainna søring, så kunne dokker ha sotte å konnfigurert dokker sjøl så utahælvettes langt opp i de utpulte ræven dokkers at dokker måtte sjite utav øran neste gang dokker måtte på dass, og når dokker va færdi me det, så sku æ pærsonli ha kommen å formatert trynan dokkers, å innstallert skanken oppi baillhånka dokkers sånn at dokker kom tel å pesse røde serienummer. Skulle det ennu spenne liv i dokker etter dette, så sku æ ha plugga og pløyd dokker så utavhælvettes langt inn i det største rævhållet æ har funne. Og da sku det ha lokta mainnskjit av dokker heilt te dokker daua.

Førr faen steike innst inn i det heiteste utsvidde hælvette for satan, la mæ få tak i omså bare en av dokker. Æ har da vel førr helvete slette hauet av hysjævla før. Æ kommer te å måkke heile den førbainna skiten i eska og sende ho i retur æ vil fan ikkje ha han. Så kan dokker te helvete sette der å ronke aleina i den helsikes telefon dokkers."

Brød og Sirkus

2012-01-04T16:28:00.000+01:00

I mangel på et operette-bilde, og for å feire at 6 månedes bloggtørke er over, blei det dette bildet.

Det hender innimellom at jeg som representant for tv-bransjen, eventuelt en tv-kanal, må stå til rette for bransjens og kanalenes valg. Dette skjer gjerne i sosiale lag, og i de mest aggressive tilfellene er debattanten forbi alkoholgrensen for bilkjøring. (Og svært ofte forbi grensen for debatter og)

For en stund tilbake ble jeg f.eks ufrivillig sentrum for en TV3 seers indignasjon over at kanalen viste for få operetter. Det var så mye som skurra med akkurat denne problemstillingen:

1. Har man en interesse for Operetter bør man strengt tatt lete andre steder enn hos TV3.
2. Mannen brukte ordstillingen "for FÅ Operetter". Har Tv3 noensinne vist en Operette?
3. Hvorfor nettopp Operetter? Hva er galt med Opera? Slik jeg har skjønt det er Operetter for de som er glad i høy sang, men som ikke gidder å høre på mer enn ca 1 time av gangen. Men man skulle tro at om man først likte noe så godt at man startet en diskusjon om det ville man kanskje sett så mye som mulig, altså en hel Opera?

..... og det var en rekke logiske brister utover dette som jeg ikke skal komme innpå nå.

Det merkeligste er likevel dette: Til tross for at jeg verken jobber for/hos TV3 (Visstnok har jeg gjort det. En gang for leeeeenge siden), ei heller har noe brennende engasjement MOT operetter på tv, eller (kanskje viktigst av alt) ikke har den fjerneste påvirkningskraft på hva Tv3, eller andre kanaler sender. tok jeg meg selv i å forsvare TV3 og kanalens motvilje mot Operetter.

Til tross for at dette er et høyt spesielt eksempel, er dette en diskusjon som dukker opp med jevne mellomrom. Så her kommer en kort innføring i "hvordan kommersiell tv fungerer for dummies." Eller: "Hvorfor viser tv-kanalene nettopp de programmene de viser" :

1. Alt som sendes på reklamefinansiert tv må i utgangspunktet være så populært at programmet går med overskudd. Aller helst bør det engasjere minst 3 generasjoner av husholdningen. Ihvertfall 2. (Som Idol feks)
Det betyr at de som feks er svært interessert i tømmerfløting må gjøre dette til en altoppslukende interesse for svært mange nordmenn før de får se en serie tilegnet dette på en kommersiell kanal.

2. Programmet må treffe en unik masse med mennesker som er usedvanlig attraktive for visse bemidlede annonsører. Dvs at visse programmer ikke treffer så mange, men de treffer de rette seerne.

3. Av og til finnes det interessegrupper (ikke annonsører) som gjerne vil vises, og som dermed bidrar økonomisk til at programmer om deres felt får sendetid fordi prisen på programmet gjør det mulig for kanalen å tjene penger på det.

Kort og forenklet forklart. Dermed faller operetter og annet utenfor. For skal man gjøre en bra tv produksjon av en operette vil dette koste omtrent like mye som å produsere en episode av Idol, mens mengden potensielle seere er en tiendedel. Knapt.

Man kan like det, godta det, eller hate det. Men slik er det. Money talks osv...

På den annen side er jeg sikker på at dette er noe mange yrkesgrupper opplever. Jeg er f.eks sikker på at det finnes mange ansatte i helsevesenet som i sosiale lag har måttet forsvare lange sykehuskøer, barnehageansatte som har måttet stå til ansvar for barnehageplassene, eller bankfolk som har måttet tåle kjeft for høye gebyrer og tungvindte nettbanker.

Og kanskje er det en og annen Operettesanger som har måttet forsvare at det ikke sendes mer popmusikk på NRK 2. Hva vet vel jeg?

Takk for seg.

Standup

2011-06-06T12:48:00.000+02:00

Noe av det morsomste jeg gjør med klær på er å utøve standup komikk. For oss som har dette genet som gjør at vi stadig føler behov for å la oss utsette for andre folks oppmerksomhet med dertil medfølgende meninger, er det få ting som er så godt som å oppleve å få andre til å le utelukkende ved bruk av ord. På den annen side: det er få ting som er så vondt som når du ikke lykkes.

For deg som ikke har sett standup ennå; det er på tide. En aften med bare latter er noe alle trenger. Komikere kommer i alle former, og i alle smaker. Noe synes man er fantastisk, andre synes man er ikke var noe særlig, mens andre igjen gir deg noe du ikke er sikker på om du liker eller misliker, men de ga deg en kul opplevelse. Okkesom; stort sett er det fasinerende å se standup komikere i aksjon.

Det vil aldri være en fullgod opplevelse å se standup på en tv-skjerm. Du bør helst sitte i salen å oppleve det på kroppen. Derfor er det med noe blandede følelser jeg vedlegger en kort presentasjon av komikeren Thomas på scenen. Mer for å gi en følelse av hva jeg gjør, enn å faktisk fortelle dere vitser. Derfor håper jeg eventuelt at dette kan være en liten prøvesmak, og at jeg heller ser deg i salen snart.

Takk for seg....

Selektiv hukommelse

2011-05-24T09:57:00.001+02:00

Det er fasinerende hvordan hjernen vår fungerer. Hvordan vi gjennom livet husker noe krystallklart i årevis, samtidig som vi glemmer noe vi blei fortalt for 5 minutter siden.

Jenter/Kvinner for eksempel. Hvordan kan det ha seg at dere husker antrekk andre jenter har hatt på seg for flere år siden, og gjerne også detaljene i bekledningen:
- Gud er det den kjolen du hadde i Kristines bursdag i 2007? Den er så mye finere når du har de der høye grønne støvlene som kompelmenterer øynene dine så fint, og ikke de lave som du hadde sist. Og det er såååå mye finere med de der lang ørepynten til, og ikke de korte runde du fikk hos Martin da dere var på Kos i jula 2003.

Hvordan er det mulig? Hadde jeg ikke vært i stand til å se ned hadde jeg ikke kunnet fortelle dere hva jeg har på meg akkurat i dette øyeblikk.

Menn husker andre ting. Fotballkamper f.eks. Olimpija Ljubljana - Liverpool, 24 september 2003 f.eks. Resultat 1-1, Michael Owen scorte for Liverpool i 77. minutt. Steven Gerrard måtte ut med skade etter bare 14 minutter. Slikt husker gutter. Og da har IKKE vi en kompis som sier:
- Åja! Den kampen husker jeg godt. Du hadde på deg de lyseblå skoa som tar opp det grønne i øynene dine så fint.

Det skjer ALDRI.

Når jeg tenker tilbake på hva jeg fremdeles husker fra barne og ungdomsår er det skremmende hva som ennå henger fast av informasjon, og viser så til de greder hva jeg har vært opptatt av:

* Jeg husker tegneseriens historie svært godt siden jeg knapt gjorde annet en å lese eller tegne serier fra jeg var 10 til jeg var 14, og kunne fortalt deg mye om verdens første serie "The Yellow kid", eller om de franske serietegnerne og deres påvirkning, kanskje spesielt "den rene linjen" som George Remi (Hergè) sto for (skaperen av Tintin).

* Siden skifter interessene og jeg blir skremt over å tenke på hvor mye jeg kan om kvinnelig anatomi, g-punktets plassering og hvordan f. eks sirkulære bevegelser og stearin kan piffe opp seksualakten. Jeg skal ikke påstå det ikke har vært nyttig kunnskap å besitte opp gjennom livet, men siden det er svært få menn som får betalt for å være gode elskere kan man trygt si at kunnskapen har vært lite egnet til å skape seg en grei inntekt.

*Siden oppdaget jeg musikken, og kjenner at jeg kan endel om gitarmerket Fender, og andre gitarer.

(Jeg er en høyst middelmådig gitarist, må vite - men fasinasjonen for gitarer har jeg fremdeles. Det gjelder forsåvidt også for kvinnelig anatomi)

Til sammenligning er den eneste kjemiske formelen jeg husker og kan forklare H2O.Takk Gud for at kjemi er forholdsvis fraværende i tv-bransjen.

Det samme gjelder for barn. Min datter kan ALT om hester. Virkelig. Hun kjenner terminologi og detaljer om hesteraser hun aldri har sett. Uttrykk som Hel- eller halv tølp, tilt fjos eller fjas, Halv- eller Helblods det ene eller det andre, og gud vet hva. (Hestesporten har forøvrig en underlig besettelse for å dele det meste inn i hel eller halv. Lite nyanser der i grunnen)

Min sønn er svært fasinert av Beyblade, og andre leketrender. Og når denne interessen melder seg tilegner han seg ekstreme mengder detaljkunnskap på rekordtid. Han har dessuten en urovekkende fasinasjon for religioner, og kan ting jeg ALDRI kan huske å ha lært. Gudsjelov (bokstavelig talt) er denne fasinasjonen likt fordelt over de ulike reiligioner fra jødedommen til hinduisme, så han er i det minste en ganske åpen og fordomsfri fyr. (Vår egen form for kristendom er kanskje taperen og ikke fullt så spennende, iom at de verken kan varte opp med omskjæringer eller guder med elefanthoder. Og jeg forstår han på sett og vis)

Men også hans interesser endrer seg. Da han her om dagen fikk tak på en kondom måtte vi ta den praten også. Jeg tror på ærlige svar:
- Hva brukes denne til, pappa?
- Gutter har den på tissen når de skal ha sex og ikke vil ha barn.
- Åh....æsj....

Han tok imidlertid vare på den lille pakken og brakte temaet opp en rekke ganger. På kvelden når han skulle legge seg hadde han fått tenkt ytterligere:

- Er det farlig å ha kondom på tissen selv om man ikke skal ha sex?
- Nei, det er det ikke. Men det er liksom litt unødvendig.
- Puh. Det var godt du sa, ellers hadde jeg aldri turt å prøve en på ordentlig....

Jeg kan ikke annet enn å håpe at dette korte lille øyeblikket av overført kunnskap henger i noen år framover.

Takk for seg....

Løgner!

2011-03-30T11:36:00.007+02:00

Av alle de løgner vi serverer våre barn i et velmenende forsøk på å forklare noe uforklarlig, er ideen om Tannfeen kanskje en av de merkeligste. Vi prøver å selge en tanke om at det finnes en eller annen søt tjukkas som i nattens mulm og mørke kommer inn på rommene deres og bytter melketenner mot ren cash, som av uforståelige grunner MÅ ligge i et glass med vann.

Tannfe-entusiast

Hva er det egentlig vi lærer våre barn? Først av alt forteller vi våre barn at det finnes et enormt svartebørsmarked for løse tenner. Og at dette markedet åpenbart er så lyssky at alle transaksjoner må foregå på nattestid. Tannfeen er, om man skal følge resonnementet, slettes ingen liten lubben søtnos, men mer sannsynligvis en bola råtass som parkerer den styla SUVen sin nede i gata før han sniker seg inn og bytter stashet mot cash.

Min Elias er 9 år og har for lengst sluttet å tro på Tannfeen, om han noengang har kjøpt denne vannvittige ideen. Men siden han fremdeles feller en og annen melketann ser han helt klare økonomiske fordeler i å opprettholde illusjonen om at han er en sann troende.

Dermed er vi begge tvunget inn i et absurd spill:

Han later som han tror, og jeg later som jeg tror at han tror, mens han vet at jeg vet at han vet at jeg ikke tror på han. I det hele tatt er det veldig likt et dårlig ekteskap: Vi vet at opplegget i lengden er dødsdømt, men vi holder begge fasaden. For barnas skyld, liksom.

Så når gutten så innimellom mister en tann (Jeg mistenker at han nærmest trekker dem ut på egenhånd så snart han kjenner det minste snev av vingling i tanna) fyller han pliktskyldigst opp et glass med vann, legger tanna i og plasserer det på nattbordet ved siden av senga, mens han høylytt og gjentatte ganger repeterer at han har mistet en tann, samt hvor den er å finne.

Når faren så senere skal krype til køys kommer han på at tanna må byttes mot valuta. Og da kan du ta faen på at faren er tom for småmynt. Dermed er resultatet heller skralt og bestående av det som måtte være å oppdrive i lommer og kopper rundt om i huset.

Morgenen etter møter man en heller muggen 9-åring med klandrende blikk og hånda halvfull med fuktige kronestykker og femtiøringer. Og jeg kan se han tenker det han ikke tørr si høyt: "Er dette alt? Er du klar over hva den tanna kunne gitt meg på det åpne tannmarkedet"

Takk for seg....

På fest med Jenny Skavlan

2011-03-15T09:38:00.003+01:00

I natt var jeg på en heidundrende fest med Jenny Skavlan. Men før noen får noen mistanker må jeg bare si at kjæresten hennes, Finger´n var der og, Og kompisen hans, Dansken. Og Jan Thomas. Dessuten var norsklæreren min fra ungdomsskolen der. Hun serverte cupcakes, og begynte å gråte da Dansken påsto de ikke smakte noe. Men så ble hun mer opptatt av å ødelegge Knausgaards bøker i en makuleringsmaskin hun av ukjente årsaker plutselig fikk tak i. Så kom ekskona til en kompis innom, men da dro jeg og Finger`n ut på togtur for å finne kebab.

Jeg kjenner verken, Jenny, Dansken, Finger´n eller Jan Thomas. Jeg drømte. Men det hadde vært en usedvanlig fet fest. Det er imidlertid merkelig hvordan man godtar det meste som normalt når man drømmer. I drømme stiller jeg ingen spørsmål ved hvordan jeg eventuelt har havna på fest med Jenny, eller hva i helvete norsklæreren min har der å gjøre. Jeg synes det er hverdagskost at jeg spiller kurong med Jan Thomas, og lurer ikke på hvordan det kan ha seg at toget til Fredrikstad stopper like utfor trappa til en fasjonabel Frogner-villa.

Jeg har hørt at drømmer betyr noe. At de sier noe om deg som menneske, dine redsler, ønsker lyster og så videre. Jeg tør ikke en gang begynne å analysere hva denne drømmen sier om meg. Jeg satser på at drømmen er et utspring av en litt for aktiv fantasi, kombinert med det faktum at jeg så det utmerkede programmet "Dansken og Finger`n" i går før jeg la meg. Eller så har det noe med hva man spiser før man legger seg. Biff for eksempel, skal gi våte drømmer. Bønner mareritt (og anseelige mengder gass, selvsagt)

Jeg husker sjeldent drømmer, og ihvertfall ikke i årevis etterpå. Men en drøm husker jeg fremdeles. I min studietid i Kristiansand, for ca 20 år siden våknet jeg en morgen og kunne med redsel fastslå at jeg hadde drømt å se en apekatt ta en elefant bakfra. I utgangspunktet et heller forstyrrende syn. At apekatten hadde en rød Postman Pat-lue på gjorde det ikke bedre. Fremdeles plager synet meg. Men mest av alt tanken på hva denne drømmen sier om mitt forkvaklede sinn. Jeg er overbevist om at jeg ikke vil ha svaret. Jeg holder i stedet min entusiasme for elefanter, aper og barne-tv figurer på behørig avstand, og velger ikke Dyreparken i Kristiansand som mitt reisemål nummer 1.

Sweet dreams og takk for seg.

Fyttefaen!

2011-03-07T09:31:00.006+01:00

Det er ikke ofte, men det hender at jeg kan irritere meg over andre mennesker. I dag er det mandag og kanskje dagen man tradisjonelt irriterer seg mer enn andre dager.
Men så har jeg lært da, at det kan være greit å få alt ut på en gang. Rett og slett tømme seg for irritasjon for så å gå nyvasket og ubesudlet videre ut i uka. Derfor har jeg rett og slett oppsummert ting jeg har irritert meg over i det siste.

Forgive me father, for I have sinned.

Jeg er en tålmodig mann, stort sett. Men i butikken forventer jeg meg effektivitet. Det er ingen grunn til å stå lengere i kø enn man må. Det finnes INTET trivelig med å stå i kø. Det er ingen underholdning på veien av musesteg mot kassa. Defor vil jeg herved, som et bidrag til alle dere som synes køståing er noe av det mest spennende dere kan foreta dere og dermed trekker det ut i langdrag, komme med følgende ønsker.

- Ta fram lommeboka FØR dere får vite summen. Dere må nemlig betale noe uansett. Det er ikke som i Donald; at kunde nr 1 million får alle varene gratis og et hus i tillegg. Dere skal i hvertfall være ekstremt sikre på at dere ER kunde 1 million før dere lar være å vippe fram portemoneén.

- Nei, når du kun har en Cola zero og en Mandelstang på rullebåndet så rekker du ikke å springe tilbake gjennom hele butikken å bare hente en ting til før det er din tur.

- Mulig jeg er vanskelig her, men min soleklare mening er at har du betalt og dratt kortet og begynt å pakke ned varene dine, er det faktisk for seint å bare spørre om du kan få tatt ut litt kontanter også.

- Når det på displayet på kortleseren står teksten "Feil kode. Prøv igjen", så er det nettopp det det betyr. At man blir stående å se spørrende på kassapersonalet eller de bak, mens man stiller spørsmålet. "Hva skjer nå?" er bare irriterende, og ikke minst vanskelig for oss andre å svare på.

Det er ikke alle eldre som fortjener respekt for at de har bygd landet. De er i fåtall faktisk. I likhet med mennesker i andre aldersgrupper finnes det også blant eldre en jevnt fordelt andel av idioter, unnasluntrere og generelt usympatiske. Derfor:

- Slutt å bruke alderen som en unnskyldning til ikke å følge kølapp systemet i banker og på posten. Det er uhyre enkelt å trekke en lapp og så gå fram til riktig kasse når deres nummer lyser. Ikke tro at vi andre ikke skjønner at dere feiker et lite drypp når dere bare baner dere fram til en opptatt kasse. Grunnen til at vi ikke sier noe er at vi har en eller annen misforstått oppfatning om at det er greit å være en snik så lenge man er en snik på 70 + .

- At man spør 4 ganger hvor mye som står på konto gjør ikke summen større. Bare nevner det...

- Det heter ikke "svarting", "hottentott", "innfødt", og egentlig ikke "neger", heller. Men hva dere vil om norsk innvandringspolitikk, men vis den samme respekt dere selv forventer å få. 50-talls terminologi gjelder ikke lenger, og siden dere kan lese kryssordssidene med slik innlevelse, antar jeg dere klarer å lese resten av avisen også, og få med dere den generelle debatten.

Nåh...kjenner sinnet har lagt seg nå. Ei god uke venter...

Takk for seg.

Standarden på Norsk Standup

2011-01-26T12:56:00.005+01:00

NRK humorist Siri Kristiansen har uttalt seg til Klassekampen om manglende klasse i norsk standup. Dette gjør hun i forbindelse med den alternative standup festivalen "Crap åppå Park" som foregår nå i helga. Nå har jeg ikke brukt bloggen min til denne type meningsytringer før, men dette gir meg jo en kjærkommen anledning til å mene noe om mer universelle ting enn mitt eget tegneserieaktige liv. Så ha meg unnskyldt om du synes denne diskusjonen er litt vel nerdete for de som ikke er opptatt av standup.

Siri kommer ikke drassende med noen ny diskusjon. I prinsippet er dette nok et sleivspark til de som står på standup scenen uten å være samfunnsatirikere, eller å eksperimentere med formen. Et spark til de som tidvis snakker om underliv og kjønnsliv. Jeg er nok absolutt en av de standup komikere Siri er lei av.

Jeg er enig med Siri i at standup trenger et rom hvor vi kan fornye oss, og hvor man tørr å være en annerledes standup komiker. Jeg synes imidlertid Siri blir vasete når hun kategoriserer stand up publikummet som et "nyrikt publikum", og "menn fra konsulentbransjen med blåskjorter", eller "gjenger med vestkantfolk som nettopp har begynt å tjene penger". Det er en så flat og upresis beskrivelse at den plasserer Siri i den samme kategori som de komikere hun ønsker å ramme: de enkle og platte. Jeg vet ikke hvor Siri opptrådte i sine dager som aktiv standup komiker, men vi kan umulig ha opptrådt de samme steder. Jeg antar uttalelsen har som formål å gi oppmerksomhet til "Crap åppå Park". Men motivasjonen er i så tilfelle feil.

"Crap åppå Park" er et forfriskende og viktig bidrag til et tidvis seigt standup miljø. Derfor synes jeg det bare er trist å dra i gang en diskusjon om standup som form med å latterliggjøre publikummet på Latter med å beskrive dem som "så lei av å være korrekte, konsentrerte og stramme på jobb, at de ler høyest av det som er enkelt og på kanten".

Siri er opptatt av kredibilitet, åpenbart. Hun er bekymret for at: "Folk som følger med på hva som skjer og som liker å diskutere hva som er kult, ser på standup som lavmål." Er det viktig for oss at folk som "følger med" synes vi er kule?
Jeg har lyst at ALLE, uavhengig av hva de følger med på og uavhengig av hvem de er, synes det er kult. Om standup som form har slitt med noe, er det at vi litt for ofte og for lenge har vært et Oslo fenomen. Det har vært for vanskelig å skape komikere og gode miljøer i andre deler av landet. Bergen har fått et veldig oppsving, takket være ildsjeler, dyktige komikere og entusiaster der. Men fremdeles er det nokså dødt i deler av landet hvor det absolutt burde finnes rom for å finne nye anderledes komikere og humor. Det klarer vi ikke om vi skal være opptatt av at "folk som følger med" (hvem de nå enn måtte være) synes vi er kule. For jeg mistenker at disse menneskene holder til i Oslo.

Jeg er for særpreg. Jeg er for at komikere skal finne sin egenart, og skille seg ut i stil, innhold eller form. Jeg elsker det Dag Sørås gjør, og jeg synes Are Kalvø er helt fantastisk. Jeg har imidlertid ikke lyst å være som dem. Jeg har kun lyst til en eneste ting: Å være morsom. Jeg kjenner ingen komikere som ikke i bunn og grunn har dette som sitt fremste mål. Jeg har lyst å kunne snakke om samliv, samfunnsliv, hverdagsliv, og, ja, underliv. JEG har lyst å snakke om det JEG synes er morsomt, på en måte så flest mulig andre synes det er morsomt. Det kan jeg klare om jeg ferdes i et miljø som er levende, raust og i endring.

Jeg tror derfor ikke Siris meningsytring bidrar til bedre komikere. Og kategorisere noen komikere som det ene, og andre komikere som noe annet er verken levende eller raust. Det er bare litt unødvendig. Men jeg liker at hun forsøker.

Og til sist: Kom dere på "Crap åppå Park"! Vi trenger det;-)

Takk for seg

Ukas godbit, samt noen ord om kreativitet og mangelen på slikt...

2011-01-21T11:15:00.004+01:00

I likhet til de fleste andre som bedriver blogging, føler også jeg at jeg skylder noen en unnskyldning når jeg har avstått fra å blogge i en lengere periode. Men i dag tenker jeg "Drit i det". Jeg har ingen betalende abonnenter, ingen hissige sponsorer, og jeg gjør vel dette først og fremst for å tilfredstille mitt eget behov for å skrive, og dernest med et lite håp om at andre også finner det litt underholdene. Sånn sett er jeg like skuffet over meg selv, som dere eventuelt er over mangelen på kreativitet.

Som de mest observante har fått med seg har jeg returnert fra Thailand for ikke så altfor lenge siden. En fantastisk ferie og noen uker med avslapping, lett ferierus og moro med både gamle og nye venner. Jeg hadde ingen andre mål for turen i grunnen, rent bortsett fra at jeg hadde et annonsert ønske om å kunne dykke med hai. Øya Koh Tao ble derfor valgt litt utifra at det angivelig skal være en fin tumleplass for hai av ulike størrelser og lynne.

Akkurat det var det flere enn meg som hadde fått med seg. For om du har en fetish for dykkere, våtdrakter eller oksygen i boksform har du en sammenhengende multiorgasme i vente om du besøker Koh Tao. Her er det MANGE dykkere. Ikke fullt så mange hai skulle det imidlertid vise seg.

Full av optimisme og skrekkblandet forventning suste jeg over øya på lasteplanet av en pick-up klokka 06 på morran for å dykke mitt første haidykk. Allerede her kjente jeg at forventninger var ikke det eneste jeg var full av. Så tidlig på morgenen hadde kroppen min nemlig ikke kommet i gang med sine daglige rutiner, og jeg kunne i mageregionen kjenne en ulmende følelse av gårsdagens middag, og generell feriemage. Det var imidlertid ikke så påtrengende at jeg følte det var nødvendig å gjøre noe med det.

Vi var ca 20 trøtte, men entusiastiske dykkere som tøffet ut til revet som skulle være et aldri så lite haimekka. Årsaken til at man reiser ut så ukristelig tidlig er selvsagt for å kunne få med seg de siste timene haien er i bevegelse på jakt etter mat. Og det slo meg der og da at det var noe spesielt å hoppe i vannet med hai akkurat på det tidspunkt de faktisk så etter noe å sette tennene i. Min tildelte dykkerkollega var imidlertid ei trinn lita frøken fra Nederland som het Naomi. Jeg vurderte det dermed dithen at hun nok framsto som en litt mer kjøttfull munnfull enn meg, og at jeg dermed skulle ha tid nok til å komme meg ut av vannet før haien eventuelt fikk bestemt seg for om han var fysen på noe snacks etter måltidet.

Men vel nede på ca 20 meter forandret dette scenarioet seg dramatisk. Nede på 20 meter utsettes kroppen for langt mer trykk enn på overflaten. Dette gjelder også magen viste det seg. På få minutter endret min sinnstilstand seg fra plaskende entusiasme, til kavende desperasjon. Med et økende trykk på magen så kroppen min nemlig ikke lenger noen grunn til å holde på festmåltidet fra gårdagen, og satte igang alle systemer for umiddelbar tømming. Hodet mitt, på den annen side, så utallige grunner til at jeg skulle knipe ballongstjerna sammen i minst 45 minutter til:

* Jeg skulle tilbringe adskillige flere timer både over og under vann. Jeg antok det ville bli noe spesiell stemning blant mine nye dykkervenner på båten om Leikvoll sendte brunbjørnene på svømmetrening rett i våtdrakta, få minutter ut i første dykk.

* Jeg har lest at haier har ekstremt god luktesans, og at man blant annet ikke bør haidykke med blødende sår. Jeg hadde ingen mulighet til å slå opp på Wikipedia der og da, men jeg antok at det samme gjaldt for andre kroppsvesker. Jeg ble med andre ord overbevist om at skulle jeg la uhellet skje, ville ikke Namoi lenger være den mest attraktive godbiten i vannet. Fremdeles føler jeg meg helt sikker på at haien heller ville valgt meg utifra filosofien; Den som lukter mest, smaker best.

Jeg skal ikke ta dere med på de neste ulidelig lange minuttene dette første dykket varte. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe av det vakre vi så og husker ikke særlig mye av det heller siden jeg konsentrerte meg om helt andre ting. Jeg skal nøye meg med å si at kaviarkrysset mitt fortjener en egen fortjenestemedalje i gull for den innsats det gjorde akkurat disse minuttene. Ikke så vi hai heller, og det kan alle takke meg for.

Siden blei det flere, og langt mer hyggelige, dykk. Men hai så jeg altså ikke. Og det får vel være greit nok.

I mangelen på egen kreativitet i det siste, skal jeg benytte anledningen til å hylle andre kreative mennesker. Gode venner har nemlig kommet opp med ideen www.bloggtryne.com. Dette er en side hvor vi som blogger (tidvis i det minste) kan markedsføre våre sider. Ta en titt! En kreativ og god idè som gjør det enklere for andre å finne nettopp din blogg. Og hiover du deg med nå, kan du si at du var blant de første, når det virkelig tar av.

Dessuten forplikter det vel aldri så lite. For nå MÅ jeg vel blogge oftere og. Pokker ta!

Takk for seg!

Lykke!

2010-12-08T09:23:00.008+01:00

Det hører med til sjeldenhetene å finne vise ord på en do-vegg.
Den informasjonen man vanligvis får der dreier seg i hovedsak om hvem som er ei hore, hvilket nummer du kan ringe om du ønsker å bli sugd, og almanakkoppføringer om hvem som har gjort sitt fornødne på samme do-ring som deg, etterfulgt av hvilken dato og år dette skjedde.

Men ingen regel uten unntak. Julebordstiden er naturlig nok høysesong for oss som frister skjebnen som Stand-up komikere. Noe som byr på et mangfoldig reiseliv rundt i det ganske land. Og det var altså i Stavanger jeg fant noe som lett kunne vært en livsfilosofi på en do-vegg:

"Enten går det bra, eller så går det over"

For jeg har glemt det innimellom, men så enkelt er det faktisk. Det er nemlig bare de to alternativene i alle valg og avgjørelser. Det som ikke går bra, kommer til å gå over.
Det kan være greit å tenke på når du står ovenfor valg, eller vegrer ta en sjanse.

Lykke er ganske flyktig. Og jeg vet strengt tatt ikke om jeg hadde orket å gå rundt å være lykkelig hele tiden. Det virker forholdsvis kjedelig. Men jeg prøver å bli flinkere til å omfavne øyeblikk med lykke. Og akkurat nå kommer de tett. Så kanskje jeg bør si det høyt når det først skjer: Jeg er lykkelig.

- Jeg blir lykkelig av at det er harmoni mellom de ting jeg liker å gjøre for min egen del, og når jeg får tid til å være en bra pappa. Noe som absolutt ikke er noen selvfølge. Å bli foreldre er en livstidsdom, uten noen håp om benådning sånn med det første. Premien er en gedigen pakke med ca 18 år med forholdsvis dårlig samvittighet for det meste, og enorme mengder tvil. Derfor føler jeg enorm lykke over å ha tid til pepperkakebaking, lek og tegning....uten at jeg har dårlig samvittighet over at jeg ikke er noe annet sted.

- Jeg blir lykkelig av at det åpner seg nye muligheter, og av at jobbene jeg blir tilbudt er interessante og spennende. For det er ihvertfall ingen selvfølge i denne bransjen. Men akkurat nå skjer det. Og gud vet det kan være musestille i januar igjen, så jeg får nyte det nå...

- Jeg blir lykkelig av venner. Nye venner og de gamle vennene. Og å ha tid til venner. Enten vi nyter noen glass vin, en større middag, eller en doven kveld i sofaen med CSI eller noe annet som ikke krever mye av høyre hjernehalvdel. Et ordtak sier at en god venn er en som vet alt om deg og liker deg uansett. Det er mulig det, men jeg tar gjerne noen venner jeg bare vet litt om, men aner potensialet i og jeg. Man må ha variasjon. Jeg tror på trikset til talkshowverten Jay Leno: "Om du vil vite hvem som er dine venner; ring alle du kjenner og spør om de kan kjøre deg til flyplassen. De som svarer ja er dine sanne venner. De andre er ikke kjipe. De er bare bekjente." Uten å ha testa teorien, tror jeg har forholdsvis mange som vil kjøre meg til Gardermoen.

- Jeg er lykkelig når jeg sitter en tidlig morgen med en kaffe og litt egg foran fantastiske natur i Lofoten. Jeg tenker at jeg er priviligert som får lov å reise rundt å se og oppleve steder og mennesker, og i tillegg får betalt for det.

- Jeg blir lykkelig av tanken på at jeg skal ut å reise om kort tid. Alene. Men sammen med andre spennende mennesker. Noen jeg kjenner fra før, og en hel haug jeg ikke har møtt før.

- Det er snart jul. Det er lykke.

Enten går det bra, eller så blir det bedre. Enkelt og greit.

Takk for seg...

Sjekking....

2010-11-29T15:05:00.006+01:00

Oki.
Jeg skal gladelig innrømme at menn nødvendigvis ikke vinner i klassen for subtil sjekking. Vi kan til tider være klønete, ondskapsfulle og ensporede. Men tidvis også sjarmerende vil jeg håpe.

Men jenter har sine lyter når det kommer til sjekking de og. Til informasjon og kanskje til hjelp skal jeg ta for meg noen observasjoner jeg har gjort, utelukkende på eget initiativ.

1. Den overlegne

Det er godt mulig at det finnes gutter som blir gira av en kald skulder. Jeg kjenner ingen. Om jeg får en kjølig mottagelse til en høflig invitt til konversasjon kommer jeg ikke tilbake. Når du da forteller venninnen din at du synes jeg var overlegen tyder på at din selvinnsikt er så totalt lite tilstedeværende, at det neppe hadde blitt oss to alikevel.

2. Den Uvitende

Det er helt greit for meg om du innrømmer at du har sett meg på tv. Jeg tillegger deg ingen dårlige egenskaper eller tenker at du er kjendisstalker av den grunn. Det er derimot littegranne usjarmerende at du prøver å late som om du aldri har sett meg før, for siden å kunne ramse opp alle program jeg har vært med i. Sjekkelinja "Venninna mi sier at du er kjendis" er også noe gjennomsiktig....

Jeg er tross alt ikke mye til kjendis. Derfor blir jeg heller ikke fornærmet, såret eller vonbråten om du aldri har sett meg før. Det er tilfelle med de fleste nye mennesker man møter, så det må jeg også tåle. Det er derfor ikke nødvendig å unnskylde deg. Og ihvertfall ikke 4 ganger i timen.

3. Den som vil bedre

Jeg blir ikke kåt, tent eller interessert når du litt ut i samtalen lurer på om jeg har nummeret til Kristian Ødegård. Like lite som du ville blitt spesielt fornøyd om jeg spurte om den grisefine venninna di er singel.

4. IQ baben

Det kan være vanskelig å skrive ned mobil nummer. Det er derfor jeg foreslår å ringe deg på ditt slik at du får mitt. Man utelukker imidlertid seg selv som fremtidig partner når du i det jeg ringer sier: "Unnskyld meg. Nå ringer det fra et nummer jeg ikke har lagret her. Vent litt, jeg må bare ta den...."

Takk for seg....

Du må ta dop om du skal skjønne barnesanger..

2010-11-14T19:01:00.010+01:00

Jeg er forsåvidt ferdig med å synge for mine barn. I allefall barnesanger. I den grad vi synger nå er det Bruno Mars, eller Lady Gaga vi synger. Og godt er det. For da jeg utifra ren nostalgisk nysgjerrighet bestemte meg for å bla litt i en gammel sangbok, slo det meg med ett at man enten må være tungt medisinert, eller forholdsvis ond for å kunne skrive, og/eller skjønne barnesanger.

Siden det nærmer seg jul la meg begynne med sangen "Nisser og dverger". En ganske så søt tittel, om man velger å se bortifra det politisk ukorrekte i å omtale folk som dverger, og ikke Kortvokste, som man skal nå.
Men begynner du å lese teksten blir det enda mer makabert. For forfatteren av denne sangen har åpenbart noen ekstreme horn i siden på de nevnte nisser og dverger. Første vers.

Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle her ut. Ti mens vi synger muntre i klynger, sprenger vi berget i lufta med krutt.

Ikke bare skal vi sprenge jævlene til himmels, men vi skal synge muntert mens vi gjør det. Vi snakker et formidabelt blodbad her. Hva i all verden er det denne forfatteren har imot folk med røde toppluer, og mindre fysiske handikap? Og bare av ren forundring hvordan er det mulig å "Ti (være stille) MENS vi synger..."?

En annen sang som av andre årsaker kan få en til å lure er hjulene på bussen. For hvem i helvete er det som henger seg så opp i detaljer? Takk gud for at denne personen har begrenset seg til beskrive bare bussturen. Her er et utdrag:

Hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt. Hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt, gjennom hele byen. Dørene på bussen de går opp og igjen, opp og igjen, opp og igjen. Dørene på bussen de går opp og igjen, gjennom hele byen. Beibi''ne på bussen sier æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ. Beibi''ne på bussen sier æ, æ, æ, gjennom hele byen.

Tenk deg om denne fyren fortsetter sånn når han kommer på jobb....eller hjemme?

Dørene på jobben sier knirk knirk knirk....

eller

Telefonene på pulten sier ring ring ring...

Eller

Senga når vi puler sier skveek skveek skveek....

Det er ikke tvil. Dette er en mental-case...

Mikkel rev er min favoritt. For her snakker vi TOTALT uforståelig tekst:

Mikkel Rev
Satt og skrev
På ei lita tavle
Tavla sprakk
Mikkel skvatt
Oppi pappas flosshatt

Flosshatt??? Virkelig??? For det er vanlig i revekretser?

Mikkel Rev
Skrev et brev
Sendte det til månen
Månen sa
Hipp hurra
Sendte det til Afrika

Hadde jeg i noen som helst offentlig sammenheng fremført dette verset i fullt alvor hadde jeg blitt tildelt et lite trangt rom og en jakke med armene feil vei...

Afrika Afrika
Ville ikke ha det
Afrika Afrika
Sendte det tilbake
Med ei bløtekake

Jeg mener på ingen måte å framstå som fordomsfull. Men det er vel liten tvil om at det sjeldent eller aldri skjer at vi får ting vi sender til Afrika i retur. Og det ville være den totale idioti om Afrika sendte mat tilbake til OSS??? Skal man skrive sanger om Rev, bør man prøve å unngå å røyke så mange av dem mens man holder på...

Takk for seg!

Jeg håper du klemmer ballene fast mellom en trikk og en ambolt..

2010-11-10T12:20:00.004+01:00

...du som stjal min nye iPhone 4 G

Den NYE iPhone 4 har ALT!

Jeg har jo alltid vært en stor Apple- entusiast. (Og om DU ikke er det så driter jeg i det, og ber deg eventuelt ta den diskusjonen på ett eller annet nerdeforum.) Men et eller annet galt må jeg ha gjort i det siste for gud straffer meg der det gjør mest vondt: Nemlig ved å frata meg mine Apple dingser. Først forsvant iPad`en min under høyst mystiske omstendigheter, og sist fredag ble min nye iPhone 4 stjålet.

Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvor inderlig jeg forakter mennesker som tar andres ting. Det er til en viss grad forståelig at mennesker på randen av fattigdom og nød ser på tyveri som eneste mulighet. De har ikke noe valg.

Jeg befant meg imidlertid ikke ved Plata, eller i slummen i Bombay. Mine ting ble ikke stjålet av slike mennesker. Mine ting blei tatt av mennesker som ser ut som deg og meg på utsiden, men som på innsiden skiller seg fra oss andre ved at de mangler moral, etiske standarer og empati. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å sette meg inn i tankegangen til mennesker som synes andres ting kan beslaglegges og stjeles. De er små, små mennesker som, i en rettferdig verden, alltid vil få sin straff. Min eneste sorg er at jeg aldri får vite når eller hvor slik at jeg kan være der å nyte det.

Puh...godt å få det ut...

Nå til de du møter ETTER å ha blitt frastjålet ting: Forsikringsselskapet. Jeg har nettopp fylt ut et skadeskjema, og vil gjerne dele noen tanker om det med dere.

Starten er helt grei. Rent bortsett fra at når jeg printer ut skjemaet fra Mine Sider på nett, føles det forholdsvis unødvendig å måtte fylle ut forsikringsnummer, personnummer, navn og adresse selv, all den tid dette er informasjon jeg måtte oppgi for i det hele tatt å få skjemaet ut...men men...jeg er en raus kar så jeg lar det bli....

Her er det jeg forøvrig har fyllt ut:

Hvor skjedde skaden?
Jo nå skal dere høre: Den skjedde på et møkkasted som heter Bar og som ligger på Tjuvholmen, i Oslo. Og la meg gjøre oppmerksom på at jeg ser det ironiske i adressen. Jeg er bare ikke i stand til å le av det. Jeg vil derfor sette pris på at heller ikke dere gjør det, ikke nå, ikke siden, og ihvertfall ikke når jeg hører på. På forhånd takk.

Når skjedde skaden?
Forholdsvis seint må jeg innrømme. Men om dere på noe som helst tidspunkt, og jeg vil tro dere finner et slikt tidspunkt, våger å antyde at dette skyldes at jeg var tilslasket av forfriskninger (Og jeg kan jo ikke godt nekte på at dette var et utested alle den tid drittstedet heter BAR) kan jeg gjøre oppmerksom på at selv ikke det hadde jeg rukket på denne kvelden som i all hovedsak var en nokså bustete aften. Det sto imidlertid en haug av våre nye landsmenn, svenskene, i baren som kan bekrefte at undertegnede ikke hadde rukket å kjøpe noe ennå. Jeg er sikker på de husker det iom at de så ut til å være mest interessert i hva folk la igjen i tips på disken. Jeg rakk ikke legge noe, og er sikker på at de husker det.

Hvor oppholdt du deg i denne perioden, og hvilke aktiviteter ble gjennomført? Mulig jeg er litt i overkant paranoid her, men dette spørsmålet bærer veldig preg av å være en beskyldning. Dessuten føler jeg at jeg mater litt inn med teskje nå, men la gå: JEG-VAR-PÅ-DRITTHØLET-"BAR"-OG-JEG-HADDE-LYST-Å-BRUKE-TELEFONEN-MIN.

La du merke til noe spesielt som kan ha med tapet å gjøre?
Tja...hva skal jeg si til dette? Jeg la først merke til at telefonen min virket fryktelig lett. Dernest merket jeg at den var vanskelig å få øye på. Når jeg så verken klarte høre, kjenne eller se den, tenkte jeg "hmmmmmm.....er den borte tro?" Dernest konkluderte jeg med at dette nok kan ha noe å gjøre med at den er tapt. Flere andre der var enige med meg, så da skjønte jeg at det var riktig....

På hvilken måte tror du tapet kan ha skjedd?
Nå er ikke jeg noen etterforsker, men jeg tar en vill sjanse her og tipper på at det har skjedd på den måten at noen har stjålet den. Det er i hvertfall derfor jeg fyller ut dette skjemaet som heter "Tyveri av eiendom".

Nå må jeg vente 3 uker på at de forteller meg at jeg kan gå å suge meg selv, fordi jeg har opptrått uaktsomt, all den tid jeg ikke limte mobilen til penis, og derfor kan se langt etter de 5999,- kronene de skylder meg.

Noen som har en billig iPhone 4 til salgs?

Takk for seg.....

Singellivets gleder (eller sorger)

2010-10-20T10:15:00.004+02:00

Mulig er det jeg som har en spesiell interesse for det, eller så er det store deler av befolkningen som har generelt en stor interesse for det, men det er veldig mye fokus på det å være singel om dagen. Enten det er vidunderlige Sigrid som søker kjæreste på NRK, eller prinsesser som sniksjekker på en annen kanal så er det åpenbart god underholdning å bivåne oss single i våre miserable liv utenfor A4 normen. Kulturavisen Dagbladet kunne f.eks fortelle over HELE førstesiden sist søndag at internett generelt, og Facebook spesielt, gjør det lettere å flørte. Du kødder?? Virkelig?? Lista for hva som er nyheter er usedvanlig lav i Dagbladet. Spesielt på søndager.

Men ja jeg er altså singel. Og har vært det en stund. Faktisk såpass lenge at jeg merker jeg begynner å se på meg selv som et forhold. Og det mistenker jeg er et aldri så lite faresignal.

- Om jeg er sur på meg selv kan jeg f.eks ikke snakke med meg selv på dagesvis. Og i den grad jeg svarer meg selv er det i korte setninger.

- Når jeg spør meg selv om hva som er galt, svarer jeg "Ingenting" mens jeg egentlig har masse jeg synes er feil med meg selv.

- Når jeg prøver å gjøre litt ekstra for meg selv; tenner lys, lager litt god mat, sjenker litt vin, og i det hele tatt legger litt innsats i det, kan jeg blir ordentlig irritert på meg selv fordi jeg føler jeg ikke verdsatte det nok, og heller så på tv under måltidet.

- Her om dagen kom jeg altfor sent hjem uten å gi meg selv beskjed om det. Da måtte jeg sove på sofaen.

- Da var det dårlig stemning i mange dager, og det var ikke sjans for at jeg skulle få ha noe sex med meg selv.

- Til slutt hadde jeg make-up sex med meg selv. Og da fikk jeg det endelige beviset på at forholdet med meg selv skranter. For mens jeg hadde sex med meg selv, merket jeg at det var ren rutine og uten innlevelse. Og jeg må innrømme at jeg tenkte på noen andre mens det sto på....

Takk for seg.

Skyt de tykke!

2010-10-17T16:59:00.006+02:00

Jeg bare elsker provoserende overskrifter!
Kari Jaquesson har skapt liv den siste tia ved å hevde at fedme ikke er en sykdom, men i hovedsak skyldes latskap. Nå har hun vel moderert den noe, men i alt i alt vil jeg vel si at hun har rett. Selvsagt er det enkelte som sliter med overvekt som skyldes stoffskifte, eller av genetiske årsaker. Men stort sett skyldes fedme at man lever usunt og beveger seg for lite. Nok om det. Det er en diskusjon som er for stor for meg, og jeg vet for lite om dette. Jeg har imidlertid tenkt på hvordan ting hadde vært OM fedme faktisk var en sykdom.

* Vi ville hatt egne parkeringsplasser for tykke. Litt bredere enn de vanlige, og merket med tegningen av en tykk strekmann.

* Hver vinter hadde de fleste blitt rammet av epidemi, og blitt liggende hjemme noen dager med omgangsfedme.

* Ambulanser ville vært adskillig bredere bak

* Folk som kom i rullestol på jobben ville fortelle at de hadde dratt på seg fedme på fotballtreninga.

* Og sist og ikke minst: Det hadde vært mulig å ringe jobben å si: Jeg kan desverre ikke komme på jobb. Jeg er så utrolig feit i dag.

Da min datter var ca 4 hadde hun en tendens til å si ting hun så veldig høyt. Hvilket som førte oss opp i en rekke pinlige situasjoner. Så etter at en rekke episoder hvor ukjente enten hadde fått høre at de hadde mye hår i ørene, eller at de var veldig små måtte vi fortelle henne at om man så mennesker man syntes var rare, var det greit å vente til vi var alene før vi snakket om dem. Noe hun også tok til seg. På trikken inn til byen en dag observerte vi en kvinne som var noe over gjennomsnittet stor. Da hun skulle av på Oslo S satt hele vognen å så på at hun stresset nedover midtgangen. Problemet var at hun hadde en slik størrelse at hun blei sittende fast mellom stolradene, og måte vrikke seg løs for hver rad. Hvilket som gjorde hennes kamp for å nå døra før den lukket seg både underholdende og spennende. Like før hun nådde fram sa avkommet høyt og klart, det alle på trikken tenkte: "Se på henne, pappa! Hun skal vi snakke om når vi blir alene!"

....og takk for seg.....

Nede på (Politi)stasjonen, tidlig en morgen

2010-10-14T15:34:00.005+02:00

For en uke siden gjorde jeg noe jeg heldigvis sjeldent må: Jeg var hos politiet for å levere inn en anmeldelse. Det er en heller sær opplevelse å tilbringe noen timer på politivakta. Man får et nokså sjeldent innblikk i andre menneskers problemer og utfordringer. For hvor mye de enn prøver så er det forholdsvis umulig å fremføre sitt ærende på en diskret måte hos politiet. Man hører det meste for å si det sånn. Dessuten er det overraskende mange av de oppmøtte som slettes ikke har noe i mot forkynne hva som har skjedd, uavhengig av hvor privat affæren måtte være. Som en service til mine lesere har jeg her oppsummert ting jeg lærte disse timene til lærdom for de som aldri har vært der før, og til oppfriskning til de som måtte være fristet til å gå dit igjen.

* Politifolk som står bak luker og snakker i intercom med deg er forholdsvis imune mot spøk og kvikke kommentarer. De ser også overraskende ublidt på at man prøver å ta med seg pennen man fikk utdelt. Enten er det en forutsetning at man er humørløs og mangler humoristisk sans om man skal stå akkurat på post der, eller så er politifolk generelt forholdsvis lite lattermilde. Jeg antar det er det første som stemmer.

* Til deg som anmeldte kompisen din for å ha stjålet penger: Hvor lurt synes du idag det er å gå inn på en politistasjon å levere inn en anmeldelse uten å ha gyldig oppholdstillatelse selv? Ikke at jeg har noe med det altså, men det slår meg at om du har klart å ligge i skjul i dette landet så lenge at du snakker nokså perfekt norsk, må det da være usedvanlig klønete og frivillig gå i fella for å få tilbake en tusenlapp. Jeg tipper din svikefulle venn feirer med sjampis og bløtekake i dette øyeblikk.

* Kjære taxisjåfør: Alle som har blitt påkjørt av en kollega synes nok at det kan være irriterende. Jeg tror imidlertid at du hadde hjulpet din egen sak i mer positiv retning om du hadde ventet til den litt stramme kvinnen i uniform bak luka hadde fått snakket ferdig. Det er heller ikke vanlig å gi forklaringen din til den første du møter når du kommer inn døra. Det kan være greit å sjekke at personen er politi, og ikke som i dette tilfelle, en tilfeldig kar som meg som bare satt der å venta. At jeg ikke hadde uniform kunne f.eks vært et hint. At jeg ikke svarte deg kunne vært en annet. Men deg om det. Jeg ønsker lykke til.

* Jeg har også for min egen del merket meg at et avhør nok ikke er det mest passende stedet å sjekke opp jenter. Jeg fikk nemlig følelsen av at den usedvanlig vakre jenta som snakket med meg prøvde å gi meg et hint om det, iom at hun besvarte all min småprat med enstavelsessvar. Jeg fikk mailadressen hennes da. Men jeg tror kanskje hun mente jeg burde bruke den til annet enn flørt. Vi får se.

Takk for seg.....

Ting man må gjøre før man dør

2010-10-10T17:27:00.006+02:00

Jess....forholdsvis dramatisk overskrift der altså. Men det er ikke værre enn at jeg fører stadig ting opp på min liste over ting jeg veldig gjerne vil ha gjort før jeg blir for gammel for det. Eventuelt ting jeg burde ha gjort til nå.
En av disse tingene er å dykke med hai. Og i jula skal jeg nettopp det. og så kan jeg huke av en "CHECK" på det punktet. Jeg er dypt fasinert, litt skremt og veldig glad i haier. Ingen som så Haisommer (Jaws) som barn kan være upåvirket av dette fantastiske dyret. Min glede over å bade var sterkt redusert i årevis etter at jeg så filmen. Og selv et lite dypp i Vadsø Kommunale basseng innebar en større grad av spenning enn jeg satte pris på. Nå skal jeg se redselen i hvit(hai) øyet. Og jeg gleder meg!

Fra Koh Tao. Kjenner jeg blir glad og litt yr bare jeg ser bildet.

Reisen går også denne jula til Thailand. Og jeg har bestemt at første stopp på veien er Koh Tao. Et dykkeparadis. Av årsaker jeg helst ikke vil tenke så mye på reiser jeg også i år alene. Enten er jeg ansett for uskikket som reisefølge, eller så er jeg utrolig uheldig som ikke har noen venner som kan reise når jeg kan og vil. Svaret vil jeg i grunnen ikke vite. Men jeg gjorde det samme i fjor. Og med det fikk jeg også huket av en ting på lista mi. For et oversosialt vesen som meg er det absolutt å anbefale og prøve lykken alene. Man møter andre mennesker, på anderledes måter, og man bestemmer sin egen hverdag og tempo. Absolutt å anbefale, og ikke så trist som det kan høres ut som. Tvertimot.

På lista mi over ting jeg bør/må gjøre før jeg dør er det bla disse:

* Skrive en roman (eller flere).
* Synge med storband iført amerikansk tux, og en bourbon
* Skrive og gjøre et eget helaftens standup show.
* Eie en sportsbil, helst en klassisk Ford Mustang Cabriolet. Lyseblå....

....for å ta noen. Det er en del andre ting på lista og, men akkurat de føler jeg er upassende å ta i all offentlighet. Hva står på din liste forresten?

Lykkelig Thaibokser. Akkurat den sto forsåvidt IKKE på lista over ting jeg burde ha gjort. Men ganske kul å ha tatt med seg likevel. Den opplevelsen kan du lese om HER

Det er deilig å ha noe å glede seg til når det blir mørkt og vinter. Det eneste problemet er selvsagt mine barn som føler at jeg bedrar dem ved nok en gang å reise til Thailand uten dem. Som tidligere nevnt har min 8 åring både et språk og et tankesett som stemmer mer med en på 80. Da jeg lufta ideen sa han: "Pappa....nå føler jeg du svikter meg. Du må ta ansvar for at du har barn, vettdu" Så neida såh....

Takk for seg....

Facebooksjekking!

2010-09-30T11:44:00.006+02:00

La meg først bare innrømme at jeg nok ikke er den mest kritiske til hvem jeg legger til som venn på FB. Med 1290 venner er det forholdsvis åpenbart at jeg har noen fler enn bare mine nærmeste og kjæreste bekjente. (Det er visstnok stadig noen som faller fra uten at jeg vet hvem de er eller hvorfor de plutselig vil gjøre det slutt på vårt inderlige FB-forhold. Men dem om det)

I den grad jeg skal prøve å forsvare dette Facebook-horeriet, må det være at jeg innimellom er litt avhengig av et rikt kontaktnett i den jobben jeg har. Dernest er FB et greit sted å annonsere for show eller behov (innenfor sømmelighetens grenser selvsagt). Så langt har jeg f.eks fått dobbeltseng, stekeovn, leilighet, oppvaskmaskin og vaskemaskin enten gratis eller billig. (Jadda, jeg veit....jeg er en gnien jævel....min litt miljøvennlig og, dah) Så noe godt har det da kommet ut av det.

Men innimellom oppdager jeg at jeg i vanvare har lagt til mennesker som i beste tilfelle kan betegnes som bunnfallet i den skandinaviske genpoolen. Her om kvelden dukket en slik en opp på chat´en min. Denne blonde, litt enfoldige, unge frøkna hadde prøvde gang på gang å få meg i tale, og etter 6. forsøk så jeg meg nødt til å svare. Her er samtalen slik den forløp. Helt uten sensur:

22:44Lisa

Vil bli kjent med deg;-D

22:45Meg
Javel? Beskriv deg selv med fire ord.

22:45Lisa

Just meeee, :D

22:47Meg

Det var bare to ord. Du har to igjen

22:47Lisa er frakoblet.

22:48Lisa er pålogget.

(Hva som skjedde her er jeg litt usikker på. Tipper harddisken krasja. Og ikke den i maskinen hennes altså.)

22:48Lisa

Partygirl, lever livet. åååh , må ikke stille så vanskelige spørsmål :D

.................."Fjern fra Venner".......................

Her sitter jeg altså time etter time, uke etter uke å prøver å komme på noe morsomt å si på standup scenen. Jeg svetter. Gråter. Lider. Jeg ringer venner og andre komikere i sene kveldstimer og prøver å fraliste dem en bitteliten vits. En ørliten latter.

Og utifra det store intet dukker det opp slike talenter som helt uanstrengt klarer å være 100 ganger morsommere enn meg bare på noen få tastetrykk. Faen!

PS: "Personal memo to myself: Slutt å legge til ræl på facebook!!!!!"

Takk for seg....

Kaffetanker

2010-09-20T11:38:00.006+02:00

Joa, jeg vet det! Jeg har forlatt bloggen lenge nå. Latt den seile sin egen sjø og behandlet den som en frafallen Jehovas vitne. Det beklager jeg. Men så langt jeg har kunnet registrere så er det ingen som har lidd overlast, og mengden rasende innlegg og mail har uteblitt. Likevel er jeg så selvopptatt at jeg tror noen fremdeles kan tenke seg å lese litt av det jeg har på hjertet. Men for å unngå migrene og epilesianfall starter jeg forsiktig. Dette er noen enkle kaffetanker jeg har hatt i løpet av sommeren:

- Er det virkelig klin umulig å lage bobiler som kan kjøre like fort som andre biler? Hva med å kutte ut flatskjerm og dvd spiller, og heller putte penga i flere hestekrefter? Pga av en helvetes tysker (og hva er det med tyskere og bobiler???!! Har de ikke egne hjem i Tyskland?) i en bobil ble Lindesnes fyr nesten det siste jeg så før jeg forlot denne jammerdal.

- Hvor mange bimboer finnes det i dette landet? Mens det blir stadig vanskeligere for de store talentshowene å finne duganes sangere/dansere/entertainere, ser det ikke ut til å være noen grense for hvor mange reality bimboer som finnes. Et eller annet sted finnes en utømmelig kilde jenter som aldri har åpnet annet enn en pekebok, med foreldre som er uten bekymringer for at datteren blir beisa av en spraytan-gul gutt for åpent kamera, og hvor de som kan svare på hvem som er Norges nåværende statsminister anses for å være for smarte til å passe inn i gjengen.

- La oss ha det klinkende klart, jenter: Det er fullt mulig for oss gutter å tenke på "ingenting"! Så når dere spør hva vi tenker på så er det sannheten når vi svarer "ingenting". Og om vi juger, og svarer ingenting mens vi egentlig tenker på noe, så er det fordi det vi tenker på er så absurd og rart at dere ville ha ansett oss for mentalt syke om vi virkelig sa at det vi egentlig tenkte: Som f.eks at vi satt å lurte på om det er mulig å få hele Oboy boksen inn i kjeften uten å bruke hendene....

OBS: Gjennomgang av sommerens mobilbilder avslører at jeg har en hang til å ta bilder av føttene mine. Her i et beskjedent utvalg.

Takk for seg!

Ctrl, Alt, Delete.....

2010-05-04T14:26:00.003+02:00

Jeg får neppe noen gang prisen for "Norges Mest Aktive Blogger", og jeg beklager at det er lenge siden sist.

Forklaringen er enkel. Det har vært noen hektiske uker med flytting, kokkekamp, standup og diverse annet fjas som opptar tid og tankekapasitet. Og det var nå i etterdønningene etter dette at jeg kom til å tenke på at livet burde ha flere av de samme funksjoner som man finner på datamaskinen sin.

* Jeg skulle f.eks ønske meg at det i visse situasjoner var noen som på en formell måte fortalte meg: "Du er i ferd med å utføre en ulovlig operasjon". Det hadde holdt meg unna mye trøbbel tror jeg.

* Når ting jeg vet jeg kan, som f.eks å lage mat, går skikkelig til helvete, tross alle gode intensjoner hender det at jeg tenker: "Hvorfor gjorde jeg ikke bare sånn som jeg gjorde det sist?". Og da er det umulig å ikke ønske at man hadde en copy/paste funksjon i livet sitt og.

* Hvorfor er det ikke noen som oftere spør meg: "Er du sikker på at du ønsker å slette dette?"

* De kvelder jeg går på byen og drikker på meg hareskår hender det at jeg våkner og gjerne skulle skru av alle minner jeg husker fra foregående natt. Andre ganger har man hatt fantastiske dager eller kvelder og skulle ønske minnet om dem forble like sterke og følelsen man har aldri gikk bort. Livet burde med andre ord ha begge mulighetene; Både Lagre og Avslutt, eller noen ganger bare Avslutt.

* Og når ting går dritt, når du ikke ser noen umiddelbare løsninger, men bare en haug med problemer, når positive mennesker irriterer deg, og det å ligge i fosterstilling i sofaen høres ut som det eneste valgbare alternativ, da, ja da skulle man ønske man kunne trykke Ctrl, Alt, Delete...Restarte alt og begynne helt på nytt uten virus.

Men det er jo ikke sånn da. Og selvsagt skal vi alle være glade for det. For når livets hardisk kræsjer, dokumenter forsvinner og prossesorer jobber sakte...det er da man ikke kan ringe IT, men rett og slett fikse dritten selv. Og det er den eneste måten å finne ut av hvordan man skal løse problemene neste gang.

Takk for seg...

PS: Men litt trøst er det mulig å finne i tekniske dubbeditter. Min elskede iPhone har en tendens til jevnlig å vise meg meldingen: "Du har ingenting å angre". Da blir jeg litt glad og litt letta hver gang....

SMÅKRYP!!

2010-04-13T09:24:00.002+02:00

Hjemme hos oss kryr det av småkryp. Den største av dem er ei 12 år gammel jente som er min datter. Hun er den direkte årsaken til at det så langt har vært 2 marsvin og hele 6 kaniner innom husstanden. 12 åringen elsker alt som har fire ben og varm pels. Hun er i den alderen hvor det ikke finnes nyanser, for øvrig. Enten elsker hun noe. Og om hun ikke elsker noe så hater hun det. Som f.eks lillebroren sin.

Nå skal det sies at det i skrivende stund ikke er mer enn 2 kaniner i hus. (To gutter i følge jenta i butikken. Jeg håper hun har rett. Det vil i tilfelle vise seg forholdsvis fort.)
Årsaken til dette enorme forbruket av gnagere er at vi som amatører på dyrehold har hatt forholdsvis stort svinn i starten.

Det begynte med Buster. Marsvinet som var redd for det meste som beveget seg, og som foretrakk å leve livet med baken presset inn i hjørnet av buret sitt i konstant angst for hva disse store menneskene på utsiden ville ham. Av årsaker jeg ikke kjenner lærte han aldri at vår tilstedeværelse i buret hans betydde positive ting som nytt gress, mat, rent vann eller kos. Han brukte alltid adskillige minutter på å slå seg til ro med at vi ikke var der for å knekke nakken hans, før han tillot seg å nyte mat og kos. Dagen etter var han imidlertid like livredd for hva vi ville. Et marsvinliv virker usedvanlig nervepirrende. Ikke rart de dør unge. Buster var enda mer uheldig, og gikk før tiden. En dag klarte han ikke å bruke bakbena, og veterinæren kunne konstatere at Buster var blitt lam. Buster ble gitt ei sprøyte og fikk omsider bekrefta at de store menneskene faktisk ønsket han dø. Ungene gråt og det var mye trøst som måtte deles ut i de følgende uker. Jeg hadde et mer nøkternt forhold til det hele og irriterte meg mer over at regninga fra veterinæren kunne kjøpt oss 6 nye marsvin med velfungerende bakben.

Så er det historien om Happy da. Kaninen med dette positive navnet fikk et kort og heller mismodig liv. Etter noen uker bestemte jeg at vi, i frykt for å få flere kaniner enn jeg trengte, skulle kastrere Happy. Operasjonen fikk fint, og veterinæren utførte det som må karakteriseres som mikrokirurgi med lett hånd både med kniven og fakturaen, og vi returnerte hjem den nøtteløse Happy. Happy ble i de neste timer overøst med kjærlighet og omsorg. Og kanskje var dette den direkte årsaken til at noen glemte å lukke døra til buret i hagen ordentlig. Plutselig var Happy borte. Til gjengjeldt vandret en stappmett katte rundt like utenfor hagen vår. Denne gangen var sorgen om mulig enda større, og mange tårer ble grått, og katter var i en periode det eneste dyr min datter ikke ville ha noe med å gjøre. Selv i dag nevnes Happy med jevne mellomrom. Sjeldent har et dyrenavn vært mer ironisk.

Tross vårt noe svertede rulleblad som dyreeiere må jeg motvillig innrømme at det alt i alt har vært positivt. Jeg tenker at barn tross alt lærer noe om naturens gang og det skjøre forholdet mellom liv og død. At det å vise omsorg og ansvar tidlig i livet er en fin ting. Og at det er godt å komme hjem til noen som alltid er glad for å se deg. (Eller, i noen tilfeller, livredd for å se deg.) I alle tilfeller: det er god læring å få muighet til å dele ut uforbeholden kjærlighet. Vi burde prøve det oftere alle sammen.

Potteplanter og annen uhygge

2010-03-26T12:04:00.003+01:00

Det skal ikke være lett. Som alenefar dukker det stadig opp utfordringer man må takle som mann. Når våren kommer snikende på meg i år igjen ser jeg på min forholdsvis romslige terrasse og føler at noe er galt. At det er noe som mangler. En kvinne?, spør du kanskje. Jo. Ja....kanskje det og, men det er i tilfelle et savn uavhengig av årstider. Nei, da er det mer en kvinnes øye og hånd jeg savner. En kvinne som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å få det til å spire og gro litt rundt meg på terrassen. For når jeg begynner å se meg om blir jeg smertelig klar over at terrassen min er en terrasse av og for menn: Ryddig, olja og solid, med moderne og velfungerende terrassemøbler og en grill som kan ses fra satelitt (og som passende nok ligner litt på en UFO). Men totalt uten innslag av spirende liv. Og det føles feil.

Jeg har prøvd før. I fjor fant jeg for eksempel ut at jeg skulle plante grønnsaker i steinbedet nede i hagen. "Det er jo praktisk", tenkte jeg, "Nyttig, økologisk og noenlunde estetisk på samme tid". Jeg plantet reddiker, salater av ulike slag og urter som jeg i min naivitet tenkte skulle bidra som grønne alibi sammen med grillkjøttet utover sommeren. Ikke før hadde jeg begynt å se antydninger til salathodet nede i jorda, så hadde rådyrene vært å forsynt seg så grovt at det ikke var mulig å se antydninger til at det noen gang hadde blitt bedrevet jordbruk på mine en ganger en meter med blomsterjord. Og like greit var det. For hadde ikke rådyrene tatt dem hadde Iberia-sneglene gjort det. Nå vet ikke jeg hvor lang tid forskningen vil bruke på å lære rådyr å like Iberia-snegler framfor grønt, men jeg går ut fra at de ikke har rukket det til denne sommeren. Det var med andre ord uaktuelt å plante noe i hagen i år igjen.

En liten stund vurderte jeg i ren hevnlyst å plante cannabisplanter i steinbedet. Bare for å gi rådyrene en lærepenge, eventuelt gi dem en skikkelig avslappet sommer. Jeg konkluderte imidlertid raskt med at lovverket ikke åpner for en god spøk, så den siste latteren ville neppe bli min, men heller på min bekostning.

Så det endte altså opp med det jeg fryktet mest. Potteplanter. Bare ordet lukter kamferdrops, grått hår, bingo og en konstant frykt for trekk. Gammelt og støvete, med andre ord. Og for en som ikke frivillig gir slipp på sin ungdom er det ensbetydende med at man selv har blitt gammel. Men etter to dager med ompotting, jord, gjødsel og kniping av skudd, synes jeg allerede at jeg har fått det skikkelig trivelig her. Og med skam måtte jeg innrømme at jeg syntes det var litt tøft. Ja, akkurat så grisete og tungt at det grenset til macho (i min lille urbane verden). Og da jeg i tilegg en grytidlig morgen observerte et ungt rådyr stå i hagen min å snuse forventningsfullt i retning av terrassen uten noen som helst mulighet til å nå fram til godsakene, hadde jeg fått den ultimate hevn.

Og det virker nå tross alt ganske naturlig. Når man starter med potte tidlig i livet er det på ingen måte unaturlig at man på et eller annet tidspunkt tar potta tilbake.

God vår og takk for seg!

Hva skal du bli når du blir stor?

2010-03-24T13:21:00.003+01:00

Min kjære farmor er en av klodens mest skeptiske mennesker. Hun er proppfull av pessimistiske fremtidsvyer, og blir av den grunn som oftest alltid positivt overrasket. Og det må jo være en fin hverdag det og.

Men hun spør meg fremdeles om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Etter å ha vært 16 år i tv bransjen nekter hun fremdeles å annerkjenne det jeg gjør som et ordentlig yrke. Og strengt tatt har hun vel rett. Vi driver jo bare med tull og tøys, og får betalt for det. Men det er jo moro da.Og så lenge ingen avslører meg på det skal jeg fortsette.

Farmor vil fremdeles gjerne at jeg tar en jobb i staten. Så har jeg "noe å falle tilbake på". Jeg ser ikke for meg at det noen gang skal skje. Men for ordens skyld (og litt for hennes skyld) satte jeg opp en liste over yrker jeg har tenkt på, vurdert og eventuelt aldri vurdert opp gjennom livet.

Musiker: Ungdomsdrømmen. Jeg skulle reise rundt i landet å bli beundret og hyllet. Vi skulle gi ut plater og signere cover. Men realitetene innhentet meg. Jeg innså plutselig at gode gitarister har tilbragt de beste årene av sin ungdom på gutterommet med en forsterker og en gitar, eller i en mugginnfestet kjeller sammen med andre gutter. De sikler mer over produktkatalogen fra Musikkhuset, enn de gjør over nakne kropper på internet. Det var ikke meg. Jeg ville ha det gratis: Ingen øving, og rask suksess...

Reklamemann (eller kvinne): Når jeg ser hva denne bransjen fakturerer for tjenestene sine må jeg ærlig innrømme at jeg vurderer det fremdeles. På den annen side slår reklamebransjen meg i det hele tatt som en noe snobbete gjeng med hang til designerbriller og minimalistiske hjem de aldri får vært i siden de jobber så mye. Ikke fordi de må, men fordi den som slukker lyset på kontoret når han går er den som per definisjon er mest vellykka.

Skuespiller: Det eneste yrket jeg fremdeles drømmer litt om fra tid til annen. Men jeg hadde nok vært ordentlig dårlig på det. Jeg er av den type skuespiller som antagelig langt på vei alltid ville vært Pinnsvinet i Hakkebakkeskogen, Resepsjonist i Hotell Cæsar, og fra tid til annen dukka opp i rulleteksten på film eller drama serie som "Politimann 2" eller "Sinna mann".

Politimann: Den store guttedrømmen for mange. Har i grunnen aldri vært det for meg. Greit nok: Det er litt fett med den uniformen, og utvilsomt en fordel å slippe å tenke på hva man skal ha på seg når man går på jobb. Og innimellom må jeg innrømme at jeg også i min jobb skulle ønske jeg kunne få lov til å dele ut litt bank og sperre folk inne.
Men en politimann sitter igjen med nok penger til 4 pakker Dent og en cola etter at regningene er betalt. Og når man ser på hva de gjør for denne luselønna, er det selvsagt en skam. Jeg er ikke så edel. Vil jeg krangle med partysvensker eller bli spydd på tar jeg meg heller en tur på Aker Brygge en lørdagskveld. Til gjengjeld gjør jeg det gratis.

Lege: Det er ikke til å komme bortifra at det er moro å få leke Gud innimellom. Det er en gave å få anledning til å hjelpe mennesker i nød, og innimellom løse problemer. Det er sikkert både frustrerende og inspirerende på samme tid å være til stede i andre mennesker viktigste livsfaser. Men for det første var jeg verdens dårligste student. Og lege tar en innihelvetes lang tid å bli. Dessuten er det ikke til å komme bortifra at vi her snakker, på generell basis, om landets mest selvhøytidelige yrkesgruppe (en bi-virkning av å leke Gud så ofte, antar jeg). Som noen en gang sa: Hadde munnen vært lege, hadde vi ikke hatt noen Underleppe. Vi hadde hatt en Assisterende overleppe.

Så kjære Farmor. La meg si dette klart en gang for alle. Sjansene for at jeg blir i denne tøysebransjen en stund til er overhengende stor. Innskild....

Takk for seg....

Kjære Vinmonopolet

2010-03-14T19:33:00.008+01:00

Nesodden, 14 mars, 2010

Kjære Vinmonopolet.
Jeg skriver til Dere fordi jeg har lenge hatt en mistanke om at det kan være nødvendig for dere å gjennomgå produktene deres en ekstra gang. Jeg føler meg overbevist om at dere da vil finne at det må være feil og mangler, eventuelt udokumenterte stoffer, i produktene Deres som nok ikke skal være der. Jeg har ingen konkrete bevis for min påstand, men mener å kunne føre ganske overbevisende argumentasjon for at så er tilfelle.

Her er eksempler:

1.
Jeg har gang på gang opplevd at deler av handlingsforløp og tidsaspekter, sågar hele helger har vært slettet fra hukommelsen etter å ha inntatt produkter solgt av dere.
Av de ting jeg husker etter å ha konsumert drikke fra deres varelager, er det påfallende ofte minner jeg helst skulle vært foruten. F.eks skulle jeg gjerne ha glemt at jeg sto i bar overkropp på bardisken til en Lesbe-bar og sang Robbie Williams "Feel" til et karaokeanlegg som var avslått. Derimot er detaljer jeg gjerne kunne hatt bruk for, som feks i hvilken bar jeg la kortet mitt, hva navnet på overnattingsgjesten var, og hvem som tegnet snurrebart på meg, borte.
Dette kan da umulig være meningen?

2.
Det har ved enkelte tilfeller skjedd at jeg, etter å i lengere tid ha forfrisket meg på produkter fra Deres sortiment, har funnet det for godt å kle meg naken sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ei heller har møtt før. Ikke mange samtidig naturligvis, men en og en. Og like påfallende ofte har det i ettertid vist seg at det var åpenbare grunner til at jeg ikke kjente disse fra før, i og med at de jeg velger å bli kjent med uten påvirkning fra deres produkter er hyggelige mennesker.
(Her vil jeg påstå at det må inngås en skylddeling. De utesteder jeg frekventerer har også et visst ansvar for ikke å slippe inn hva som helst. Og kvinner med bart og en ånde som kan av-ise en fryseboks har selvsagt ingenting på slike steder å gjøre)

Det ser også ut til å være slik at jeg av uforståelige årsaker får et pussig behov for å ringe og/eller sende tekstmeldinger til mennesker jeg i hverdagen har brukt fryktelig mye tid og energi på å miste kontakten med. Noe som igjen fører til at jeg ofte tilbringer store deler av mandagen med å prøve å miste kontakten med dem igjen. Og det er temmelig energikrevende. Her synes jeg en kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste burde være betimelig.

3.
Det er også, i mine øyne, et soleklart bevis på at det må være brudd i Deres kvalitetsrutiner, når stort inntak av leskende drikke fra Deres varelager fører til at jeg nesten hver gang får det for meg at kjøttmasse med batterisyre og mais fyllt opp i et pitabrød må være godt!??

4.
Jeg begynner svært ofte å innbille meg ting mens jeg nyter dråper importert av Deres utmerkede bedrift. Som f.eks at jeg kan spille gitar, at jeg har altfor mye penger på konto, eller at det er naturlig å reise til Gardermoen å hoppe på første og beste fly til syden. Finnes det virkelig hallusinogener i produktene deres, og i så tilfelle har dere sjekket om dette er lovlig?

5.
Til sist vil jeg også fortelle at jeg i dagene etter å ha nytt produkter fra Deres utmerkede katalog får en allergisk reaksjon. Symptomene er like hver gang: Melankoli, redsel for regninger, en overbevisning om at jeg er det eneste menneske i verden, ekstrem sug etter hamburger og sex, samt at jeg tar til tårene for den minste ting. Som feks at værprognosene for påska ikke så så aller værst ut.

Jeg håper dette kan være oppklarende for dere, og at min lille innsats kan bidra til at Vinmonopolet også i framtiden kan være et hyggelig sted å besøke.

PS: Vedlagt ligger kvitteringer for de siste 4 ukers forbruk, samt renseriregninger. Jeg hadde satt pris på at dere kunne fått refundert dette så snart det lar seg gjøre.

Hengiven hilsen

Thomas Leikvoll

....takk for seg....

Vil du være kjæresten min?

2010-03-08T08:54:00.008+01:00

På rød løper UTEN følge

La oss bare ta det med en gang: Spørsmålet er retorisk. Jeg søker ikke kjæreste. Og om jeg så gjorde ville jeg ikke gjort det på en blogg. Ferdig snakka!

Men i den voksne verden er det ikke til å komme utenom at mange gjør nettopp det. Og at mange av og til finner det vanskelig å finne en, og kanskje enda vanskeligere å forbli sammen med en.

Da var det enklere før. I vår barndom hvor man sendte over en kompis for å spørre ukens utvalgte om hun ville "gå i lag med" deg (det var ihvertfall det vi kalte det). Svarte hun ja var det fritt fram til å holde hender, samt et og annet trutemunnkyss fra tid til annen. Svarte hun nei, svarte kompisen "Fint! Jeg bare kødda." Dermed gikk alle ut av fadesen med æren i behold.

Disse første forholdene var herlig ukompliserte. Det var ingen diskusjoner om felles interesser, ingen som spurte "Er du sur?", og den andre svarte "Nei!" til tross for at det var klinkende åpenbart at man var dritsur. Det var ingen samtaler om Mine følelser og Dine følelser og heller ingen nattlige tunge samtaler om at "Vi snakker ikke sammen lenger". Og i den grad det var noe som kunne minne om en krangel var det at vi kløp henne. Og da var det mest for å få oppmerksomhet.

Systemet med å få andre til å spørre for deg hadde sine åpenbare mangler. Ikke rent sjeldent ble det krøll i kommunikasjonslinjene, noe som lett førte til at for eksempel bare den ene parten var klar over forholdet, mens den andre levde i lykkelig uvitenhet om at han/hun ikke var singel lenger. Og en sjelden gang hendte det at ikke noen av partene var klar over forholdet.

Bruddene var også ukompliserte den gang. For da sendte man på nytt bare over en kompis for å kunngjøre den litt kjipe beskjeden om at man i løpet av uka hadde vokst fra hverandre, og at forholdet nå var et saga blott.

Jeg husker faktisk første gang. Jeg var hodestups forelska i ei jente, la oss kalle henne Kari (i og med at det er det hun heter) I noen uker fulgte jeg etter henne på min Apache-sykkel (et livsfarlig framkomstmiddel som ble tatt ut av produksjon ganske fort. Men du verden så tøff den var. Gir på stanga, chopperratt og langt sete. Fy f.... den var fet. Helt til onkelen min rygga over den) Sjekketriks på tidlig 80-tall....................

Jeg stalka jenta i dagevis, sykla forbi huset hennes i håp om å få et glimt av henne, fulgte etter henne hjem fra skolen der jeg diskret som en brannbil holdt en avstand på ca 3 meter lata som om jeg bare var på spasertur i samme retning. I det hele tatt ville det, hadde jeg vært voksen, vært mer enn nok til å ta ut en vanntett tiltale for trakkasering.

Til slutt tok jeg motet til meg å sendte over en kompis for å "popp the question". Kari brukte skuffende kort betenkningstid for hun avviste forslaget. Begrunnelsen var at jeg hadde RØD Catalina-jakke. Gutter skulle ha BLÅ. Jeg brukte aldri den jakka igjen.

Jakke i RIKTIG farge....

Det siste jeg hørte om Kari var at hun var gift med en svær, mørk mann. Det var i grunnen greit for da kan jeg omsider slå meg til ro med at det nok var andre kvaliteter enn fargen på jakka mi jeg mangla....

Siden blir man voksen og alt blir adskillig mer komplisert. Og jeg kan ta meg selv i å drømme tilbake til de dager man kunne sende bort en kompis. Men rett skal være rett. Visse likheter finnes fremdeles.

- Det er kanskje ikke så mange som sender bort en tredjeperson for å starte et forhold. Det er imidlertid ikke uvanlig å bruke tredjepersoner for å avslutte forhold. De kalles da gjerne advokater.

- Det hender fremdeles at bare en av partene er klar over forholdet, mens den andre ser på seg selv som singel.

- Og av til er det faktisk ennå sånn at et forhold avsluttes ene og alene fordi fargen var feil, i konkret eller overført betydning.

Takk for seg....

Tydelige tegn på midtlivskrise....

2010-02-26T13:44:00.003+01:00

Det er et faktum jeg daglig prøver å fortrenge. Men det lar seg ikke benekte at jeg nærmer med 40 faretruende. Og man kan si i det uendelige at "Alder er bare et tall", "Man er ikke eldre enn man føler seg" og "Ung i sjelen, ung i sinnet", så knaker tallet 40 likefullt i bakhue. Og selv om jeg for alltid vil føle meg rundt ca 26 i hodet, innser jeg at det er nødvendigvis ikke det andre ser når de ser på meg.

Personlig overkompenserer jeg med å leve i en konstant midtlivskrise.

Jeg tatoverer meg.

(Og ikke gi meg den leksa om at det blir så stygt når man blir gammel. Denne kroppen blir uansett ikke noe penere med tia. Når jeg sitter på gamlehjem med bleie og spisesmekke, er det ingen som kommer til å si "Du verden den mannen hadde vært kjekk, om han bare ikke hadde hatt den tatoveringa")

Jeg lever et tidvis utsvevende uteliv. (Utsevende i dette tilfelle er å henge i baren å prøve å se cool ut så lenge som mulig, helt til jeg innser at jeg antagelig må gjøre en innsats for å komme i kontakt med folk. Da er det som oftest for sent, og jeg tar taxi hjem og setter over en grandiosa som jeg sovner i fra)

Jeg kler meg altfor ungt. (Det var en spretten lita ei på en klesbutikk som klarte å si til meg at jeg burde prøve en bukse fordi "....det var favorittbuksa til faren hennes...." Jeg spår henne en kort karriere som klesselger.)

...enn så lenge har jeg klart å styre unna sportsbil og/eller motorsykkel. Men det er utelukkende fordi økonomien min ikke tillater det.

Dette til tross. Jeg kommer ikke forbi at det er tydelige tegn på alderdom på vei. Dette er tegnene du bør være obs på:

* Hver gang du resier deg opp utstøter du lyden "åhhh..." mens du tar deg lett til ryggen...

* Du føler deg naken uten tøfler....

* Du føler at slagordet "Musikk fra de siste 4 tiår" er en knakende god idè....

* Du trodde lenge at Donkeyboy var et Playstation-spill

* Du leser tekstmeldinger på telefonen på en armlengdes avstand....

* Du får en økende interesse for avføring; form, farge og hvor ofte. Du finner det helt naturlig å spørre andre om hvordan deres mage fungerer.

* Å gå på fylla 2 dager på rad føles stadig oftere mer som et offer, enn en glede....

Enn så lenge har jeg imidlertid klart å styre unna lysten på kamferdrops. Det er da alltids noe....

Takk for seg! ;-)

Porno til folket!

2010-02-18T14:49:00.005+01:00

I mangel på et mer illustrerende bilde, måtte jeg velge et med klær på.

Det sies at det mest brukte søkeord på nett er ordet "Porno" (Min usedvanlig morsomme stand up kollega Andrè Jerman hevder at det nest mest brukte er "prono", og det tror jeg sannelig han kan ha rett i. Det er ikke lett å stave riktig når man er kåt)

Mange har meninger om prono, eller porno om man vil, og jeg skal ikke kaste meg inni en debatt om utnyttelse av kvinnekropp og sexfiksering osv. Jeg bare konstaterer at porno er blitt mer vanlig, og kanskje også mer aktivt brukt både blant kvinner som menn.

Med internett har imidlertid pornoen endret seg. Da jeg ble kjønnsmoden, og dermed begynte å fatte en interesse for porno, var det VHS filmene som rådet. De var som oftest smuglet inn fra en kjøtttur i Sverige, eller hadde på ulike vis krøpet over grensa uten at norske myndigheter hadde fått ferten i at det var kjønnsorganer i aktivitet innvolvert i pakkene som kom.

Filmene var svært ofte preget av å være velbrukte, gjerne med en flimrete linje nederst på skjermen som gjerne oppsto på filmer som var blitt sett noen ganger. Mistenkelig var det også at denne flimringen avtok mot slutten av filmen (som gjerne varte 1, 5 timer), høyst sannsynligvis fordi de som så på ikke var påtrengende opptatt av å få meg seg slutten og mest sannsynlig hadde nådd et høydepunkt sånn cirka midtveis.

Den største forskjellen på porno da og nå er at i dag slipper du noen handling i filmene du ser på nett. På internett går man rett på action tilpasset dine ønsker og behov. På de gamle pornofilmene derimot, prøvde de seg på å lage en slags handling som til en viss grad skulle rettferdigjøre at de innvolverte fikk seg no.

Det var alltid en pine å se aktørene prøve å spille skuespill. Alle hadde de et følelsesregister på linje med en krølltang. Det var åpenbart for alle at det ikke var størrelsen på skuespillertalentet som hadde gitt dem rollen.

Det skal imidlertid være sagt at det som var av handling i disse filmene sjeldent varte plagsomt lenge. Skulle man være ukonsentrert i noen minutter (slik man gjerne er når man ser på porno) var det fort gjort å gå glipp av handlingen:

1. Pizzabud ringer på døren til to jenter som av uforståelige årsaker skal spise pizza kun iført undetøy og høyhælte sko.

2. Jentene har ikke råd til å betale. (Noe man strengt tatt bør vite før man bestiller pizzaen)

3. Jentene lurer på om de kan få betale med noe annet.

4. Pizzabudet blir kjempeoverrasket. (En reaksjon som skuespillermessig lå milevidt utenfor det talentet aktøren hadde) Men finner forbausende fort ut at han godt kan få noe annet i betaling.

5. De har sex.

Sånn i ettertid undres jeg over om ikke Peppes Pizza ufrivillig har fått rekrutert unge menn som pizzabud på noe feilaktig grunnlag....

Det er et evig argument mot porno at unge mennesker får et forvrengt bilde av seksuell samkvem mellom mennesker, om de bruker porno som lærebok. Det kan godt være mange gode grunner for ikke å se for mye porno, men jeg synes ikke dette er en av dem. For hadde dette vært sant hadde virkelighete sett anderledes ut:

* Barnefødsler hadde gått ned. Av den enkle grunn at norske unge menn ikke hadde plassert sine gylne dråper der de er ment å være, men utover mager, ansikter, rumper og pupper.

* Jeg har svært sjeldent gått til sengs med jenter som har beholdt de høyhælede sko på. Det er mulig jeg har gått glipp av noe her, men jeg kan med hånda på hjerte si at det i hvertfall ikke har vært noe voldsomt savn. (Sånn rent nøkternt vurdert synes jeg det virker utrolig klønete å få det til. Er det virkelig noen som først tar av sko, så bukser, strømper og undertøy. For så å ta på seg skoene igjen?)

* Hadde porno fungert som lærebok hadde det vært adskillig mer sex på arbeidsplassene rundt om. Og salget av hornbriller og trange sekretær-skjørt hadde vært lang mer blomstrende enn det er.

* Menn hadde i langt større grad brukt tafsing, og "hånda rett ned i trusa"-taktikk når de skulle ha seg noe. Og kvinner hadde vært langt mer mottagelig og positivt innstilt ovenfor denne sjarmerende måten til tilnærming. (Jeg er klar over at finnes en del menn som tyr til denne taktikken. Spesielt i beduggede kveldstimer. Men så langt jeg har kunne observere så langt er det sjeldent det har fungert slik de har ønsket det)

* Rekruteringen til håndverkeryrker hadde vært langt større, og kvinner hadde i større grad brukt litt pussige setninger som "La meg se på den store pumpetangen din" og "Jeg lurer på om du kan stake opp noen hull".

Og det finnes sikkert mer.

Vel. Nyt dagen. Jeg blir sittende her å vente til truslene fra kvinnegruppa Ottar ruller in....

Takk for seg.

Ting man er glad man gjorde, men aldri gjør igjen...

2010-02-12T14:45:00.007+01:00

Bilde er tatt FØR kampen.....

Julen i år tilbragte jeg på reise alene rundt i Thailand. En ny opplevelse begge deler, og utelukkende en god erfaring. Kanskje var det varmen, nye venner, det iskalde ølet eller bare følelsen av frihet som gjorde det, men i et tilfelle av forbigående sinnsykdom bestemte jeg meg for å å entre Thaibokseringen foran et stort og ganske så beruset publikum.

La meg si med en gang: Jeg har næremest aldri slåss. Først og fremst fordi ejg ikke er noen stor fan av å bli slått på. Det gjør vondt, og det er sjeldent man får betalt for det. Jeg slåss en gang i russetiden med en kar som ikke likte trynet mitt. (Som forøvrig er den vanligste grunnen til å ville slåss, har jeg skjønt. Men i bunn og grunn en nokså urettferdig. Trynet mitt er tross alt en av de få ting jeg ikke får gjort så mye med, og man føler seg forholdsvis uskyldig i hvordan det er satt sammen. På den annen side; Når jeg ser bilde av meg selv fra tiden 1987-88 SER jeg jo at det trynet kunne virke provoserende på noen. Så på en måte er han vel tilgitt)

Kampen endte forholdsvis fort, og jeg gikk seirende ut av den. Ikke fordi jeg var god til å slåss, men fordi kameraten hadde gjort en grundig jobb med alkoholinntaket, at knock outen kom på en måte av seg selv uten at min innsats var påkrevd. Mer eller mindre walk-over med andre ord.

Det var under en hyggelig middag at jeg og en av mine nyervervede venner, Jørgen, fikk det for oss at vi skulle bokse mot hverandre. Begge så vi for oss en liten boksering og kun de øvrige i selskapet som tilskuere. Ikke på noe tidspunkt foresvevet det oss et øyeblikk at det kunne finnes andre som ville ha interesse av å se oss. Vi tok feil. Her er mine notater fra kampen.

Før kampstart:

Ved ankomst arenaen kan vi konstatere at lokalet er fullt. Det er som klippet ut av en vietnamfilm og jeg får umiddelbart følelsen av at om jeg ikke vinner vil jeg bli tatt med utenfor å skutt etterpå. Det er antageligvis ikke sant, men følelsen er likevel litt ekkel. Jørgen, som fram til da har vært svært kjepphøy, blir ved synet av folkemengden veldig veldig stille. Vi blir påkledd hver vår silkeshorts som jeg synes jeg ser ganske så raff ut i. Men etter reaksjonene fra mine venner å dømme, er det nokså åpenbart at det er jeg alene om å synes. Jørgen tar en øl for å roe nervene.

Vi blir ropt opp i ringen, og påkledd beskyttelse. Jeg tar på meg leggbeskytterne opp ned og ser en liten stund ut som en fisker med røde vadere som er altfor små. Vi får beskjed om at det blir 3 runder på 1 minutt hver. Det virker overkommelig. Jørgen tar en øl til for å roe nervene, og jeg tenker at vi neppe hadde vært de mest populære medlemmer av den norske olympiske troppen om dette var måten vi varmet opp på.

Dommeren kommer bort for å forklare reglene. Jeg gjengir uten forkortelse: Ikke bit. Ikke bruk albuer. Gå bort i eget hjørne om noen besvimer. Thats it. Det skal de ha Thaibokserne: De roter ikke sporten til med unødvendig snakk. Jeg tar en øl for å roe nervene.

Runde 1:

Klokka slår og jeg møter Jørgen med dødsforakt. Vi har blitt enige om ikke å sparke, og heller ikke slå hardt.

Etter ca 3 sekunder:

Oppdager jeg at Jørgen har glemt siste delen av avtalen, og og jeg oppdager at hanskene hans lukter like surt som mine.

Etter 20 sekunder:

Oppdager at det er en grunn til at Nordthug aldri har vurdert Indisk mat og øl som oppvarming.

Etter 25 sekunder:

Hvor helvetes langt kan et minutt egentlig være?????

Etter 40 sekunder:

Har fått full valuta for det indiske måltide vi spiste før vi kom hit. Har smakt på det minst 8 ganger i løpet av de siste 30 sekunder.

50 sekunder:

Nå er det like før noen får SE hva jeg har spist og!

1 minutt:

Aldri har lyden av ei bjelle vært mer kjærkommen!

Resten av kampen kan oppsummeres kort slik.

* Stol ikke på venner som sier de ikke skal slå hardt, for ingen klarer å pusle til noen med boksehansker på.

* Ikke velg deg en svensk servitør som trener. Det eneste jeg fikk som råd var å "slå rett fram". Det var omtrent det eneste jeg visste fra før.

* 1 minutt er kort når man har sex. Fryyyyktelig langt når man er kvalm, svett og blir slått på. (En beskrivelse som faktisk kan minne litt om sex enkelte ganger)

* Men viktigst av alt: Noen gode ideer bør forbli bare det.

Kampen endte uavgjort forøvrig. Vi gikk ut av ringen med æren i behold. Så gikk Jørgen hjem.

God helg og takk for seg.....

Tv-kjendis i bilbranndrama!!!

2010-02-08T21:05:00.005+01:00

Dere får unnskylde den noe pretensiøse overskriften. Men om man havner i ei skikkelig klemme trenger man absolutt ikke å ha frekventert på skjermen i de aller største produksjonene for å bli kalt Tv-kjendis. Det holder i grunnen med en statistroll ei Hotell Cæsar om bare skandalen er stor nok. Og kan VG, så kan jeg. Men til saken.

Jeg har tatt farvel med min billige og gamle Jeep Cherokee. Historien er dramatisk.

Sist fredag tok jeg med min sønn for å kjøre til Sarpsborg hvor jeg skulle rapportere direkte fra feiringen av Korslag-finalist Åge Steen. På formiddagen hev vi oss i bilen og satte kursen for Østfold. I Moss måtte jeg stoppe for å fylle diesel, og kunne nok ane at det luktet litt merkelig i det jeg gikk ut av bilden. Men etter en rask, og noe overfladisk sjekk, konkluderte jeg med at lukten med all sannsynlighet kom fra andre biler enn min egen. Så klokketro hadde jeg nemlig på denne Cherokee´en som tross alt ikke var mer enn 12 år eldre enn de fleste andre bilder til stede.

I lutter harmoni fortsatte vi turen ned mot Sarpsborg. Vi ble visstnok noe plaget av at enkelte andre sjåfører etterhvert både tutet og blinket på oss i det de passerte i venstre fil, men i og med at det ikke var tegn til at vi bedrev noe ulovlig antok jeg at tutingen og blinkingen skyldtes andre ting. Etterhvert ble denne utilbørlige oppførselen fra andre bilister imidlertid så åpenbart påtrengende nettopp rundt min bil at jeg ante noe var galt. Jeg kaster et blikk i sidespeilet og kan med stor forskrekkelse konstatere at jeg har en tykk røyksøyle etter bilen. Faktisk så har vi mer eller mindre tåkelagt hele E6 fra Moss til Sarpsborg.

Men i og med at bilen oppfører seg normalt antar jeg dette er forholdsvis udramatisk, og svinger av til første bensinstasjon. Virkelig uråd aner jeg ikke før både ansatte og kunder på Shell ved avkjørselen til Greåker tilsynelatende er svært uvillige til å ta imot oss som gjester. Tvertimot. Med fektende armer og høye rop møter de oss. Og jeg trenger ikke høre dem (for man hører i det hele tatt lite annet enn Jepp Cherokee i en Jeep Cherokee) for å konstatere at det verken er Halleluja-rop eller "Hjertelig velkommen!" de prøver å formidle.

Jeg bråstopper bilen og kommer meg ut. Vel utenfor kan jeg selv se at hele understellet på bilen er i full fyr. Langs hele lengden av bilen slikker flammetunger ut fra under bilen. Jeg redder umiddelbart ut det mest dyrebare i bilen, i dette tilfellet min sønn. Han forholder seg bemerkelsesverdig rolig til han å være, og det eneste jeg egentlig kan huske han si er: "Jeg sier ikke dette for å såre deg pappa, men dette kan umulig være særlig bra". (Min sønn (8 år) har arvet språket sitt fra en 80-åring. Og når han skal framføre budskap han tror jeg vil takle dårlig begynner det alltid med: "Jeg sier ikke dette for å såre deg, pappa, men....") Og det hadde han til en viss grad helt rett i, selvsagt.

Den altfor unge karen bak disken på Shell viste seg for en gang skyld å være av den oppvakte sorten. Han rakte meg et brannslukkningsapparat før jeg rakk å spørre. På vei tilbake for å gjøre min brannmannsplikt kommer jeg imidlertid til å tenke på om jeg virkelig vil at brannen skulle dø ut. Som sagt; bilen er gammel. Og et mer utbrent bilvrak ville gi meg forsikringspenger nok til å kjøpe en ny. På den annen side: Slik situasjonen var, og med vitner til stede, tok det seg dårlig ut å bare lunte bort for å slukke. Ikke kunne jeg heller bare tenne meg en røyk å bare late som om jeg trengte fyr for å få tiden til å gå. (For fyr hadde jeg jo i rikt mon borte i bilen, bokstavelig talt). Så jeg gjorde det jeg burde og kjente et snev av stolthet over at jeg på første forsøk fikk et brannsluknings apparat til å fungere.

I ettertid ser jeg to mer fargerike sider ved hendelsen:

1. Det må ha sett utrolig rart ut å se meg og bilen kjøre rolig og behersket inn på en bensinstasjon med flammer veltende ut under. Som om jeg ikke anså det for risikofyllt i det hele tatt å plassere enn brennende bil like ved 3000 liter bensin. Jeg må ha sett ut som en selvmordsbomber på lavbudsjett. Ikke kunne han fly jumbojet og ikke hadde han tilgang til tvillingtårn, så da fikk han nøye seg med en råtten amerikaner og en bensinstasjon, liksom. Terrorister fra "First Price" er ikke spesielt skremmende.

2. Er det bare et jeg som synes det er en smule fornærmende at de tilstedeværende reagerte så hysterisk på at jeg ankom? Er det ikke et paradoks at det er slik de reagerer nettopp i Østfold? Fylket der man skulle tro at de satte virkelig pris på litt ekstra livaktig flammelakkering og lys under bilen? Jeg trodde det var tegnet på ekte manndom der nede....men men...de om det.

Nå sitter jeg å venter på telefon fra forsikringsselskapet. Spørsmålet er ikke om hva som har brent. Men om det har brent nok! I mens surfer jeg på Finn etter fete biler i 40 - 50 tusen kroners klassen.

Takk for seg....

Minner fra en mørk fortid

2010-02-06T14:07:00.003+01:00

Det kommer som en overraskelse på flere at jeg har en fortid som sanger i diverse dunkle band. Og godt er det. Men jeg skal innrømme at det har vært moro med gjenhør av en fantastisk morsom tid da jeg skulle bli rockestjerne. Mange år før Idol og Norske Talenter osv osv. Den gang man måtte gjøre jobben selv. Her er et YouTube klipp hvor Leikvoll og bandet Dyrt og Rævva gjør sin versjon av en kjent slager. Kuriost mer enn vakkert, vil mange si. Personlig kjenner jeg har lyst å stemme gitaren igjen, spenne på meg naglebeltene, fylle Clynol inn i krøllene og innta scenen...

"Fiser jeg nå, driter jeg på meg"

2010-02-04T13:15:00.007+01:00

Det har vært ei heftig uke. Jeg har deltatt i TvNorge serien 4 stjerners middag, og det har vært usedvanlig gøy! At så mange er opptatt av dette ante jeg ikke. Og mine ukentlige handleturer på butikken får adskillig mer oppmerksomhet enn jeg er vant med. De til vanlig så beskjedne nordmenn, kommer nå å studerer åpenlyst det jeg har i handlevogna. Faktisk er presset blitt så stort at jeg ikke lenger føler at frosenpizza og melk holder, så i går tok jeg meg selv i å vurdere å hive oppi et grisedyrt miniatyrglass med trøfler bare for å brife. Og jeg som aldri har smakt trøfler en gang! Nuvel...nok om det. I et forsøk på å få kallenavn som Mat-Thomas, Kjøkken-Leikvoll eller, enda bedre, Gourmet-Leikis bidrar jeg herunder med en artikkel jeg i utgangspunktet skrev for TV2.no. Men den er, i all beskjedenhet selvsagt, drit morsom (bokstavelig talt, og). Noen påstår det er guttehumor, men jeg mener all humor som er morsom er kjønnsnøytral. Ta deg tid til denne. Enjoy!

Vær varsom med maten i utlandet.

I den brasilianske byen Natal foregår det i juni/juli hvert år en matkonkurranse med fokus på curry. Nedenfor finner vi et reisebrev fra den amerikanske turisten Frank, som ved en tilfeldighet fikk jobben som dommer ved fjorårets arrangement. Ta deg tid til å lese om Franks matopplevelse.

Frank var som nevnt kun en vanlig turist som besøkte matfestivalen. Han var med andre ord totalt uten erfaring til å bedømme mat generelt, og langt mindre forberedt på hva man putter i sine curryretter i Brasil. Det bærer notatene hans preg av. Men fordi han tilfeldigvis sto ved siden av sekretariatet (for å spørre om veien til ølteltet) ble han spurt om å steppe inn for en dommer som hadde meldt forfall. Frank takket ja fordi han ble forsikret om at maten ikke ville være for sterk, og med løfte om gratis øl.

Her følger dommerkortene fra konkurransen. Frank er dommer nr. 3.

CURRY 1 - SEELAN'S MANIAC MONSTER TOMATO CURRY

Dommer 1 – Litt mye tomat. Festlig sting i ettersmaken.

Dommer 2 – Avdempet, fin tomatsmak. Mild.

Dommer 3 (Frank) – Voi satan! Hva i helvete er dette?! Denne kan man bruke som malingsfjerner. Bøtta to øl for å slukke flammene. Håper dette var den verste. Disse menneskene er gale.

CURRY 2 - PHOENIX BBQ CHICKEN CURRY

Dommer 1 – Lett røkt, med smak av kylling. Mild chilismak.

Dommer 2 – Spennende grillsmak, men trenger mer paprika for å bli tatt på alvor.

Dommer 3 – Hold denne unna barn og gravide! Er ikke sikker på hvordan denne skal oppleves, foruten som ren smerte. Måtte avvise to mennesker som ville gi meg førstehjelp. De sprang gudskjelov til med mer øl da de så ansiktsuttrykket mitt.

CURRY 3 - SHAMILA'S FAMOUS "BURN DOWN THE GARAGE" CURRY

Dommer 1 – Glimrende grillcurry. Deilig sting.

Dommer 2 – Litt for salt. Balansert bruk av chili.

Dommer 3 – Ring nødtelefonen! Nesa føles som om jeg har sniffa Plumbo. Heldigvis begynner de å skjønne greia her nå, og klarte å få inn mer øl før jeg selvantente. Jenta i baren dunka meg i ryggen, så ryggraden min er nå plassert fremst i brystet. Begynner å merke at det har blitt noen pils.

CURRY 4 - BABOO'S BLACK MAGIC BEAN CURRY

Dommer 1 – Bønnecurry nesten totalt uten smak. Skuffende.

Dommer 2 – Hint av litt lime i denne bønneretten. Kan brukes som sidetallerken til kjøtt- og fiskeretter. For lite curry.

Dommer 3 – Følte noe beveget seg over tunga, men var ute av stand til å smake hva det kunne være. Kan smaksløker brenne opp? Shareen, jenta i baren, står bak meg og fyller opp glasset mitt fortløpende nå. Til å være over 200 kg ser hun litt hot ut. Blir man kåt av chili?

CURRY 5 - LALL'S LEGAL LIP REMOVER

Dommer 1 – Kjøttfull, sterk curry. Fersk cayenne gir bra spark og friskhet. Imponerende.

Dommer 2 – Middels oksecurry. Kunne brukt enda mer tomat. Men god bruk av sterk chili.

Dommer 3 – Det ringer i ørene, svetten velter ut av panna mi, og jeg har problemer med å fokusere blikket. Slapp en fis, og fire av dem bak meg trengte legehjelp. Deltageren ble litt fornerma da jeg sa jeg trodde retten hennes hadde påført meg hjerneskade. Shareen reddet meg ved å hele øl rett på tunga mi uten å gå den tungvinte veien via glasset. Lurer på om jeg har lepper ennå. Provoserer meg at de andre dommerne ber meg slutte og skrike. Drit og dra!

CURRY 6 - VERISHNEE'S VEGETARIAN VARIETY

Dommer 1 – Tynn, men spennende vegetarcurry. Fin balanse mellom krydder og paprika.

Dommer 2 – Beste så langt. Aggressiv bruk av chili, løk og hvitløk. Superb.

Dommer 3 – Tarmen er som et eneste langt rør med blåaktige gassflammer. Fiser jeg nå, driter jeg på meg. Jeg er bekymret for at det i så fall kommer til å etse seg igjennom stolsetet. Ingen bak meg nå, bortsett fra Shareen. Kjenner behov for å tørke meg i rævva med en softis.

CURRY 7 - SELINA'S "MOTHER-IN-LAW'S-TONGUE" CURRY

Dommer 1 – Middels curry som åpenbart er laget på litt for mange ingredienser fra boks.

Dommer 2 – Oi! Føles som om kokken hev inn en boks med hermetiserte chili helt på slutten. Bokssmak. (Er bekymret for Dommer 3. Han virker opprørt og banner ustanselig)

Dommer 3 – Putt en håndgranat i kjeften min, dra ut splinten og jeg kommer ikke til å kjenne en dritt. Har mista synet på ett øye. Har mista følelsen i munnen, så jeg har ikke lagt merke til at mye av curryen har sklidd ut igjen og ned på skjorta. Buksa er fylt med lava, så den matcher skjorta. Prøver å se det positive i at legene neppe kommer til å lete lenge etter dødsårsaken. Har bestemt meg for å slutte å puste – det gjør for vondt. Hakke no å si uansett. Trenger jeg luft kan jeg bare dra det inn gjennom det 10 cm brede hullet jeg har fått midt på magen.

CURRY 8 - NAIDOO'S TOENAIL CURLING CURRY

Dommer 1 – En perfekt avslutning. Perfekt balansert curry. Ikke for utpreget, men sterk nok til å gjøre seg bemerket.

Dommer 2 – Denne er god. Balansert og fin. Verken mild eller sterk. Fikk ikke smakt mye da det meste forsvant da dommer 3 feis, besvimte og dro det meste av retten over seg i fallet. Ser ikke ut til å klare seg. Hvordan ville han reagert på virkelig sterk curry, tro?

Dommer 3 – ingen notater.

Takk for seg....

Skihopping og annet tullball!

2010-01-26T11:18:00.005+01:00

Im back! Etter en litt for lang juleferie er det på tide å ta tilbake bloggen og leke med meninger og ord.

Vinteren byr på mye hyggelig. Men spesielt denne vinteren er preget av mye sport, synes jeg. Jeg er kanskje en noe a-typisk hetero mann iom at jeg har begrenset entusiasme for sport. Fotball kan godt engasjere, og jeg har vært tilhenger av TIL (Tromsø) og Liverpool hele livet. Jeg er imidlertid ikke som mange andre menn slik at jeg går inn i dype depresjoner etter tap, eller føler meg uovervinnelig om vi vinner. Jeg har andre ting i livet som gjør det for meg.

Vintersport mangler jeg imidlertid helt engasjement for. Ikke at det er noe galt med de fleste vintersporter. Det er bare så mye at jeg ikke føler jeg kan engasjere meg i alt. Jeg synes også det er noe riv ruskende galt når en fargeklatt som Nordthug får overskrifter hver eneste dag fordi han sier det han mener og det som er sant: at han er innihælvettes god på ski. Fotballspillere sier langt hårreisende ting om både seg selv og andre hver eneste fotballrunde, uten at noen så mye som hever på et øyenbryn. Men i en idrett der utøverne generelt har hatt en tendens til å mumle selvfølgeligheter på dialekt gjennom frossen snørr og svette, er det klart at en mann som sier sannheten vekker oppsikt. Jeg hyller Nordthug, og er inderlig glad for at det finnes skiløpere som sier noe annet enn at "de hadde gjort en god jobb i smørebua" når de vinner.

Men en av vinterens mest meningsløse sporter er den som faktisk er vår nasjonalsport: Skihopp. Jeg vet dette er en brannfakkel, men la oss være klinkende klar på at dette ikke er en sport, og at det stort sett er mer spennende å se undervannsrugby fra fly, enn å se hopper nr 56 gjøre akkurat det samme som de 55 før han.

Skihopp er ikke sport fordi:

1. Så sant man ikke driver med seiling eller vindsurfing er det umulig å ta alvorlig en idrett hvor resultatet er avhengig av den til enhver tid varierende vindstyrke og - retning. Fotball ville ALDRI ha vært så populært som det er om årsaken til at Viking slo Vålerenga var at de hadde mer gunstig vind inn på banen i 2 omgang.

2. I motsetning til absolutt ALLE andre idretter involverer skihopp minimalt av taktikk eller fysisk styrke, ei heller smidighet. Det eneste som kreves er at du ikke har høydeskrekk. Og at du er sykelig tynn. Der andre idrettsutøvere går på et strengt regulert kosthold, ser hoppere ut til å lade opp med Nutrilett og sigaretter. Skihoppere hopper ikke. De blåser vekk.

3. Og om ikke dette skulle være nok har hopping en jury som ser ut til å bestemme hvem som skal tape eller vinne etter eget forgodtbefinnende. I skihopp stoler man så lite på juryen sin at de er nødt til å stryke to av dommerne før resultatet blir gjeldende.
For noen uker siden hoppet en ung nordmann 216 meter. Da bestemte juryen at rennet skulle avblåses og begynne på nytt. Gutten hadde hoppa for langt!!! Er det bare jeg som føler jeg har misforstått poenget med skihopp nå. Nok en gang frister det å å sammenligne med fotball. Hva om man avlyste et mål i fordi en unggutt skjøt for hardt? Og tilbake til 0-0 og begynne på nytt??? Meningsløst...

I tillegg kunne jeg nevnt at jeg synes det ikke teller til hoppsportens fordel at de eneste land som driver med skihopp er vi, og 3-4 til som alle har det til felles at de var på feil side under 2. verdenskrig. Og at det er merkelig at gutter som hopper over 200 meter må ha hjelmen på når de går på seierspallen som maks er 1 meter høy. Hva er de redde for? Å falle ned?

Kjør debatt. Takk for seg....

Ut på (tor)tur

2009-11-25T10:53:00.004+01:00

Det er ingen jeg kjenner som liker å gå til tannlegen, og noen sågar hater det. I mitt tilfelle er det ikke så mye det tannlegen min gjør, som det hun sier som gjør tannlegebesøket til en (tann)pine. Min tannlege bruker nemlig store deler av min dyrkjøpte tid i stolen til å fortelle om alt hun og ungene hennes gjør på fritiden: teltturer, ski i Nordmarka, fiske i Altaelva og trugemarsj over Svartisen og jeg vet ikke hva. Gud vet at tannleger tjener nok, for mye jobbing kan det umulig bli tid til.

Resultatet er nå uansett at jeg stiger ut av tannlegekontoret proppfull av dårlig samvittighet for at det mest spennende jeg kommer på med mine barn er å steke pølser over en engangsgrill i skogholtet nedfor huset. Hva skal det bli av disse barna? Vil de i det hele tatt få et liv som fullverdige nordmenn? Kan man i det hele tatt kalle seg nordmann uten å ha pustet inn lufta av Jotunheimen, drukket vann av Tinnsjøen og spist småstein oppover Besseggen?

Etter siste Tannlegebesøk fant jeg samvittighetsnaget så påtrengende at jeg bare måtte finne på noe. Jeg pakket bilen full av det jeg fant av turutstyr og klær, og satte ungene oppå der. Så suste vi opp i Nordmarka (jajaja….Nordmarka er ikke helt Besseggen, men et sted må man tross alt starte) for å telte ved et vann, fiske og tenne bål og grille marshmallows slik man gjør i amerikanske familiefilmer.

Allerede mens vi traska innover mot nærmeste vann kunne 7 åringen kunngjøre at det var hull i den ene støvelen (i etterkant har jeg av erfarne turfolk lært at man da kan tre en plastpose nedi over sokken. Mer naturlig ville det selvsagt vært å sjekke støvlene for hull og eventuelt da kjøpe nye). Vel fremme fant vi ut at vårt lånte telt manglet et vesentlig antall teltplugger. Det førte igjen til at bardunene måtte improviseres fast i ulike røtter og trær på svært uegnede steder. Selv ikke Lars Monsen ville ha gjenkjent det vi satte opp som et telt. En erfaren kunstkritiker ville derimot ha brukt ord som ”innovativt og konseptuelt” om kreasjonen vi skulle overnatte i.

Si hva du vil om nødvendigheten av fyrstikker, men la oss være enige om at fyrstikker er avhengig av perfekte værforhold for å fungere optimalt. Regn for eksempel er ikke optimalt. Marshmallowsene ble inntatt våte og ugrillede. Takknemlige var vi uansett i og med at marshmallows var det eneste vi klarte å tilberede på turen. Jeg syntes f.eks at boksmaten Snurring var ekte turmat. Jeg glemte imidlertid at den krever mer enn varme. Den krever boksåpner også. Og siden vi verken hadde varme eller boksåpner tilbrakte vi resten av kvelden med å stirre lengselsfullt på den uåpnede boksen (omtrent som ei fuglebikkje stirrer på et stykke nystekt ørret).

Vel hjemme igjen var jeg likevel fylt med en viss form for selvtilfredstillelse. Vi hadde da tross alt vært på tur! Og med unntak av at teltet lakk vann og soveposene nok helst var beregnet for netter med tropevarme, hadde vi tross alt hatt en opplevelse sammen. Dessuten; ingen barn på 7 og 11 år vil være uenige i at marshmallows burde være en naturlig del av det daglige kosthold.

Svaret fikk jeg søndagen etter da vi igjen fyrte opp engangsgrillen i skogholtet vi ser fra verandaen. 7 åringen gumlet ettertenksomt på ei pølse, før han snudde seg med mot meg med bønn i blikket og sa: ”Jeg synes disse turene er fine, jeg”

Moralen er med andre ord: Det er ikke hvor du drar som teller. Men hvem du drar dit med. God tur!

Reagerte med sjokk og vantro!

2009-11-23T19:51:00.002+01:00

- Slo du deg?

Overskriften er kanskje en av de mest brukte sitater fra mennesker som i trykte sammenhenger ønsker å uttrykke at de er skikkelig, skikkelig overrasket. Det er en klisje, for ingen sier det i muntlig samtale.

- Du har fått parkeringsbot!
- Å nei, nå blei jeg skikkelig vantro....

...f.eks...

Min datter gjorde meg oppmerksom på andre ting vi faktisk muntlig sier, som egentlig er meningsløse. Som oftest er det spørsmål vi stiller, som i betydning er helt koko, om enn aldri ment å være det.

- Sitter det noen på denne stolen?
Åpenbart et forsøk på å forhøre seg om en stol er ledig. Men istedenfor å spørre om nettopp det, formulerer man seg altså som om man ikke er sikker på om man har synet i behold, eventuelt ikke helt tror på at de ting man ser er virkelige.
Jeg skal begynne å besvare dette spørsmålet slik: -Eh....jada....der sitter min usynlige venn å onanerer. La han gjøre seg ferdig, så forsvinner han alltid etterpå....

- Slo du deg?
Et spørsmål som alltid dukker opp rett etter at man i full offentlighet har påført seg selv usigelige mengder smerte. Spørsmålet er selvsagt alltid velmenende, det er ikke det. Som oftest svarer man da også nei, mens man bare lengter etter å komme alene å gråte sine sinte tårer for seg selv. De få ganger man svarer ja, er det fordi beinpipene som stikker ut av leggen ikke lar seg skjule sånn uten videre, eller fordi du trenger hjelp til å vri sykkelstyret ut av anus.
Neste gang jeg får spørsmålet skal jeg svare: - Slo meg?? Ha! Neida. Skulle bare sjekke om det var sant at brostein faktisk er hardere enn bakhodet mitt...

- Står du i kø?
Nok en gang velmenende nok, fra mennesker som er redde for å snike. Men selvsagt et nokså pussig spørsmål å stille et menneske som står bakerst i en rekke med andre mennesker på f.eks McDonalds. Neste gang har jeg bestemt meg for å svare: - Kø, nei! Vi bare står her å venter på at de kan starte musikken slik at vi kan begynne å danse Jenka.

- Hvor er du fra egentlig?
Et ikke uvanlig spørsmål å stille folk som snakker dialekt. Men hvorfor dette "egentlig" på slutten av spørsmålet? Hvorfor ikke bare begrense det til å spørre meg hvor jeg er fra? Det er som om man blir mistenkt for å juge om det, og at spørsmålsstilleren nå vil ha den geografiske sannhet på bordet. Likeledes opplever min usedvanlig høye kollega Øyvind Mund å bli spurt "Hvor høy er du egentlig?". Hvorpå han alltid har lyst å svare: - Pokker! Alle tror jeg er 1.96...men du har avslørt meg. Jeg er egentlig bare 1.76....

Nåh....takk for seg.....

De 10 kjipeste ting man kan gjøre helt alene

2009-11-15T12:03:00.003+01:00

Singellivet har definitivt sine positive sider. Det er derimot ikke til å komme i fra at søndager nødvendigvis ikke er alltid er favorittdagen til de single. Det er gjerne da man savner fordelene av å ha en kjæreste eller en hjertevenn. Man savner kanskje en å våkne med, noen å spise frorkost med, og det er ikke til å komme fra at det å gå på kino er forholdsvis stusselig å gjøre alene på en søndag. MEN når du er i ferd med å hengi deg til de blå følelsene er det viktig å huske at det er VÆRRE ting å gjøre helt alene. Så som en service til alle som tenker at livet suger batterisyre når man er ensom har jeg satt opp en liste over de 10 værste ting å gjøre alene. Vi rangerer i synkende rekkefølge fra KJIPT til GRISEKJIPT.

10 ting som er dødskjipt å gjøre alene

10: Guttetur - Det er nesten BARE Lars Monsen som kan digge å gjøre dette alene.

9. Gruppeterapi

8. Trekant - Det krever i tilfelle enorm fantasi og kroppslig elastisitet

7. Synge duett

6. Paintball

5. Være i Motorsykkelklubb

4. Hjemme alene fest

3. Arrangere swingers-party

2. Utdrikningslag

1. Bryllupsreise

Egen suksess er alltid deilig. Men av og til hjelper det også å tenke at det kunne vært værre. God søndag og takk for seg....

Åpent brev til en idiot...

2009-11-01T12:46:00.005+01:00

....det som gjør en til fullblods heterofil mann.......

Kjære mann på 50+ i baren i går.

Til tross for at min antipati mot deg skulle burde har vært åpenbar etter gårdagens samtale, tør jeg likevel ikke helt å stole på at det sank inn. Derfor tar jeg meg herved bryderiet med å oppsummere punktvis hvorfor jeg kalte deg en idiot, slik at du i ro og mak kan lese deg opp på de direkte årsakene til at jeg synes du bør styre unna alkohol og store folkemengder i framtiden. Jeg har selvsagt ingen garantier for at du kan lese, men visse sjanser får man ta.

* At jeg ikke drikker øl, eller er spesielt interessert i fotball, betyr ikke at jeg er homo. Det er i bunn og grunn en grov nedvurdering av både homser og heterofile. At du i en så langt fremskreden alder fremdeles har så stereotype klassifiseringer av mennesker gjør at jeg mister alt håp for at du har noe forbedringspotensiale overhode. Men etter magemålet ditt å dømme, kan jeg her og nå, og helt gratis, gi deg det råd at du kanskje i fremtiden bør drikke mindre øl, og spille mer fotball. Så har du i det minste en viss nytte av de to interessene som gjør deg til ekte mann.

* Jeg kan nøkternt sett være enig i at den unge jenta bak meg nok ikke hadde valgt rett kjole, og at hun kanskje hadde overdrevet sminken noen. Jeg beklager imidlertid ikke at jeg ikke kunne gi deg rett i at hun så ut som "ei russerhore". Jeg prøvde i korte setninger å forklare deg at jeg ikke klasifiserer jenter, eller gutter (iom at jeg er homo, mener jeg), på den måten. At du sa det så høyt at hun hørte det finner jeg bare avskyelig. Og nok en gang må det være rett av meg å påpeke at du på ingen måte framsto som et veltrent stil-ikon selv, og dermed er totalt uten injurerende kraft. Det tror jeg imidlertid ikke hun tenkte. Jeg tror bare hun ble svært såra, og at du ødela kvelden hennes.

* Nei, jeg tror ikke enslige mødre er "sikker fitte". Faktisk tviler jeg på at du har hatt noe fitte på veldig, veldig lenge. Mødre, enslige eller andre. Jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg hvordan du, med din ekstreme anti-sjarm, skulle klare å komme i posisjon til å få deg et ligg i det hele tatt. Til det har jeg FOR stor tro på kvinners intuisjon og fornuft.

At du klarte å tilkjennegi så mange grumsete og menneskefiendtlige holdninger på de 8 minuttene jeg dessverre var tvunget til å stå ved siden av deg i baren mens jeg ventet på et glass vin, er egentlig en prestasjon. Og skulle jeg gjøre flere episoder av Guinness Rekord-TV ville jeg faktisk ha vurdert å ta deg med. For det var fanimeg godt gjort!

At du sa du var politimann tror jeg var loddrett løgn. Skulle det imidlertid være sant vurderer jeg å holde meg unna alkohol og store folkemengder en tid framover.

At du synes jeg var morsom på scenen er hyggelig sagt, men verdiløst som kompliment når det kommer fra deg.

Du sa du skulle lese bloggen min. Det håper jeg virkelig du gjør.....

Rapport fra en reisende i komikk

2009-10-25T14:09:00.005+01:00

Dette har vært en litt for vanlig søndagsutflukt i det siste....

Det har vært noen hektiske måneder i det siste. På den positive måten. Men idag kjente jeg at jeg begynner å bli litt lei av å tilbringe timer på flyplasser rundt om. Men alt kan vris til noe positivt og her er det jeg har lært av å reise rundt.

* Det spirer og gror i Kultur-Norge. Det må det gjøre. For overalt hvor jeg venter på et fly er det et band på vei til eller fra spillejobb. De er ganske like og. Alltid menn rundt 30+, bleke, livstrette og usunne med ustrøken skjorte. Det rare er at selv om jeg føler meg ganske oppdatert på norsk musikkliv kjenner jeg aldri igjen noen av disse bandene. Bortsett fra CC Cowboys som må tjene noe innihelvette mye penger om dagen. De har jeg møtt så ofte at vi er på nikk med hverandre. Hva de tror jeg driver med aner jeg ikke, men de tror enten jeg er en blodfan som følger dem rundt uten å noengang komme seg på konserten, eller så tror de jeg er en raring med hang til tilfeldig helgeflyvning.

Voksenfilmene på hotellrommene er heller ikke hva de en gang var....

* Jeg er blitt ekspert på å sove i oppreist stilling. Det er nesten sånn at jeg ikke får sove hjemme heller om ikke beina er i klem. Og følelsen av at noen dytter en serveringsvogn rett inn i kneet mitt begynner nesten å føles som et ømt kjærtegn.

* Hvordan er det mulig å ta 1000 spenn for en dressbag som knirker og piper så høyt at jeg knapt hører min egen stemme? Andre passasjerer må jo tro jeg har vært rundt å rappa småfugler! Samsonite, skjerp dere!!

* Til alle dere på byen der ute i landet: Jeg kan ikke vite hvor dere har sett meg før, så ikke still det spørsmålet. Det er hyggelig at dere har sett meg på tv, og sånn. Men la meg slippe å ramse opp hele cv`n min for dere, før dere sier "DER var det ja". Det tar veldig tid når man må gjøre det flere ganger per kveld. Dessuten blir det en evig påminnelse om at cv`n min godt kunne vært litt mer imponerende.

* Jenter: Jeg blir ikke smigret over kunngjøringen: "Venninna mi sier du er kjendis". Om det er tilfelle er det egentlig bedre at du sender over venninna di, for da har jeg mer lyst å snakke med henne.

* Hvordan i søkke helvete er det mulig at såååå mange, lager såååå dårlig kaffe rundtomkring? Jeg begynner å tro dette er en sammensvergelse. Det kan bare ikke være tilfeldig at en prosentvis så stor mengde av kafèdrivere ikke klarer det enkle kunststykke å sile varmt vann gjennom malte kaffebønner på en akseptabel måte.

* Bare fordi jeg reiser alene, betyr ikke det at jeg har lyst å sitte på et midtsete hver gang. Det er en diskriminering av single reisende!

Nåh....det var ukas surmuling. Takk for seg!

Slik får du (og andre) en mer spennende hverdag...

2009-10-13T12:56:00.004+02:00

Jeg kjeder meg litt. Og i mitt tilfelle betyr det at det snart kommer til å skje noe faenskap, for noen et sted, og til syvende og sist som oftest også med meg. Men da kjeder jeg meg ihvertfall ikke lengere. Jeg synes det er en mann (eller kvinnes) fordømte plikt å ta tak i hverdagen når den blir for stillestående. Derfor: Her er mine råd til hva du kan finne på for å få en litt mer innholdsrik hverdag, samtidig som du gjør hverdagen for ukjente medmennesker langt mer interessant.

* Når du skal blinke ut av en rundkjøring, bruk konsekvent nødblinkeren

* Når du er i Operaen: Syng med!

* Gå inn på kaffebar. Kjøp og betal en kaffe. Når de kommer med den sier du "Nei, takk. Jeg har hatt mer enn nok i dag allerede". Så går du.

(Prøvde denne i dag. Funker mye bedre enn du skulle tro)

* Gå inn i en klesbutikk. Plukke med deg noe undertøy som du krøller på vei bort til kassa. Når du betaler sier du uoppfordret at du ikke trenger å prøve den, i og med at du har brukt den en dag allerede.

* Ring et tilfeldig nummer og spør hvorfor de driver å ringer deg. Når de nekter sier du: "Dette får konsekvenser". Legg så på.

* I kø: Still deg med nesa motsatt vei av alle andre.

* Når du har sex med ukjente, begynn å snakke høyt i falsett like før de kommer.

* Når du går i 17 mai tog med barna dine si høyt og ofte at de må "sette opp farten sånn at far får kommet seg tilbake til spriten". Når de roper Hurra!, hysj på dem.

* Besvar alle påstander, store som små, med et snurt: "Enn du dah!"

* Ta på deg dyrt, moderne joggeutstyr og pulsmåler. Still deg på parkeringsplassen ved lysløypa og ni-røyk med en kartong sigaretter under armen.

Lykke til! Takk for seg....

Et oppgjør med allment akseptert Bullshit

2009-10-06T13:34:00.008+02:00

Det finnes visse ting folk ofte sier til deg for å trøste eller motivere. Såkalte munnhell som i kraft av en snerten rytme forteller deg hva du skal gjøre og hvordan du skal tenke. Problemet med slike ordtak er at de sies så ofte at vi slutter å tenke over betydningen av dem. For om du først gjør det vil du oppdage at de er rent tullball og uten verdi. Når livet herjer med deg er det IKKE disse ting du ønsker å høre. Her er et sinna oppgjør med 3 av dem.

1. Lev hver dag som om det var den siste.

Hvor innihelvettes slitsomt hadde ikke det vært? Om jeg nå skulle bestemme meg for å leve hver dag, hele uka, hver måned, som om det var den siste ville faktisk min siste dag ha kommet langt før den faktisk behøvde å gjøre det. For hva ville jeg ha gjort?

- Jeg hadde tatt tårevåte og traumatiske farvel med barn, familie venner og kolleger.

- Jeg hadde tømt alle bankkonti og solgt alle eiendeler for å øse ut penger på meg selv og de jeg var glad i.

- Gitt fan i å gått på jobb ihvertfall...

- Jeg hadde avsluttet dagen med å velte meg i kvinner, alkohol, mat og gode venner.

....og så må jeg gå på`n igjen dagen etterpå. Men denne gangen fyllesjuk, blakk, uten jobb og med venner og familie traumatisert og livredd for min mentale tillstand. No can do!

2. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer!

Visst faen finnes det problemer! Det finnes en haug med problemer. Så når jeg synes problemene staker seg opp, vær vennlig å ikke bagateliser dem med å si at de bare er utfordringer. Jeg skjønner at dette ordtaket er ment for å kunne snu noe negativt, til å kunne bli noe positivt.

Men livet er nå ikke en gang sånn at alt lar seg løse. Noen problemer vil alltid bare være problemer, til de enten løser seg selv, eller at tiden gjør dem til en naturlig del av deg selv. Livet er ikke "Robinson ekspedisjonen", så hold utfordringene for deg selv.

3. Grip dagen

For et forventningspress det ligger i dette? Opp av senga som en unge på sukkerkick, og ut for å endre, utfordre og bringe videre alle ting ved dagen. Det er faktisk jævlig slitsomt. Og jeg har det ihvertfall mye bedre om jeg av og til får lov til å Slippe Dagen. Si til meg selv at: Denne dagen skal gå inn i mitt liv uten å bli husket i det hele tatt. Dette er en av de dagene som ikke kommer til å levne så mye som et komma i historien for min del. Prøv det. Det er ganske deilig det og. Og helt naturlig.

Sånn. Da var det blåst ut. Takk for seg.

PS: Jeg glemte den klassiske "Tiden leger alle sår". Den kan i og for seg stemme. Men vi kan vel alle være enige om at viss Tiden hadde vært medlem i Den Norske Legeforening, hadde han sannsynligvis blitt ekskludert for sin usedvanlig lange behandlingstid...

Min pinligste kjendishistorie....eller da jeg definitivt ikke møtte Sissel.

2009-09-22T19:43:00.005+02:00

For tiden jobber jeg iherdig med et nytt program for TV2. I særdeleshet bruker jeg i disse dager ekstremt mye tid på å få tak i kjendiser av ulike størrelser og valører. Det kan være en forholdsvis frustrerende jobb. Uten å plage dere med detaljene er f.eks bare det å få tak i telefonnummerene noe av det som tar mest tid. Men lykkeligvis har jeg vært såpass lenge i denne syke, syke bransjen at telefonlista mi etterhvert inneholder mange kjente navn med alt fra kongelige til pornostjerner (ingen sammenligning forøvrig)
Nesten øverst på telefonlista mi står kanskje en av de kjendiser jeg har kjent til lengst; Dan Børge Akerø. Eller "Akerø" som han heter på telefonen. (Her er vi ikke dus sånn helt uten videre må vite. "Goddag, Akerø" sier jeg alltid når jeg ringer. "Hvem pokker er dette?", svarer alltid han)
Nå er det gått så mange år at nå kan historien fortelles. Men tro meg; jeg rødmer ennå varmt om ørene mens jeg deler denne uhyre pinlige historien med dere.

For svært mange år siden var jeg tilstede på en Gullrutefest, forholdsvis bedugget og nokså nyskilt. Jeg var i det rastløse hjørnet og festen vi var på var så overbefengt med kjendiser langt større enn meg selv (skal ikke så mye til da), at jeg strengt tatt følte jeg fikk litt lite oppmerksomhet. Derfor satte jeg nesa mot en annen fest, med håp om at den ville ha mer å by på. Jeg luftet forslaget for min svirebror, uten å få gehør. Han trivdes der han var. Han var imidlertid åpen for at jeg gikk i forveien, og eventuelt sendte melding om neste fest skulle være bra.
Det var den. Mer øl, flere kvinner, og bare realitykjendiser som var stemt ut i første runde. Dermed sendte jeg melding til kompisen min. Den var skrevet akkurat så flåsete som unge, fulle (og nyskilte) menn gjør. Det sto: "Kom hit! Her er øl og fi**e" (nei, jeg er ikke stolt over ordvalget her, men sånn var det nå). Siden fortsatte festen uten at jeg fikk svar, noe som var litt overraskende, men nødvendigvis ikke spesielt trist. En natt gikk, og en morgen kom og vi kan for ordens skyld fastslå at det ble mer enn nok øl, men sørgelig lite av det andre. (Mye av det ene har jo gjerne en tendens til å medføre lite av det andre.)

Neste formiddag satt en litt mindre kjepphøy Leikvoll på flyet og ville for ordens skyld rekapitulere kvelden ved f.eks å gå igjennom mottatte og sendte tekstmeldinger. Til min store overraskelse oppdager jeg at jeg har sendt en melding til første mann på telefonlista, en viss Akerø. Jeg lurer på hva Herr Akerø tenkte der han satt i godstolen hjemme med sin Genever (eller noe), og mottok en melding fra en litt slitsom Tv2 reporter med den soleklare oppfordringen: "Kom hit! Her er Øl og fi**te". Det vet jeg ikke ennå. Men selv den dag i dag har jeg problemer med å se ham i øynene. Samtidig er jeg dypt takknemlig for at han ikke satte meg ytterligere i forlegenhet ved å nedverdige meg med et svar. En ekte hedersmann med andre ord.

Sånn. Katta ut av sekken. Takk for seg.

Jeg drepte nesten naboen....Kort oppsummering av uka

2009-09-11T10:57:00.009+02:00

Hjelm i bil er kanskje noe jeg skulle tenke på til hverdags og...

Når det først blir fredag kan det være nyttig for noen og enhver å oppsumere hvordan uka har vært. Visse ting skal jeg utelate, for jeg ønsker verken å kjede eller skremme dere med alt jeg tenker. Men andre opplevelser er definitivt verdt å ta opp til debatt. Og la oss begynne med overskriften.

Leikvoll med stomp gjenstand....

Jepp! Jeg drepte nesten naboen...

Det var ikke med vilje selvsagt. Men den gamle kroken var uforskammet nok til å spasere bak bilen min idet jeg skulle rygge ut tidlig på morgenen. Og i den tiden på døgnet er jeg verken spesielt oppmerksom eller hyggelig. Dessuten er synet mitt litt tåkete i utgangspunktet. Det gikk bra, selv om det var nære på. Men jeg tror vi kan fastslå at gubben nok fikk en litt vel spennende start på dagen, og en våt skvett i trusa.

Spørsmålene jeg sitter igjen med er dette:

OM jeg hadde tatt livet av ham, ville det blitt omtalt som "drap med stomp gjenstand"? Komikerkollega Glenn Erland Tosterud har alltid undret seg over hva slags objekter som får betegnelsen "stomp gjenstand". Og nå tror jeg at jeg har svaret. Jeg kan neppe tenke med noe i verden som er stompere enn min Jeep Cherokee.

En annen ting jeg lurer på er. Om jeg hadde skada bilen min når jeg kjørte over han, ville det da gått på min eller hans forsikring? Hadde det vært urimelig av meg å forvente at skadene dekkes av hans? Han trenger den jo tross alt ikke lenger.....

Mobiltelefonavlytting....

Leikvoll ute og går.....

For øyeblikket er det et vel høyt stressnivå i livet mitt. Og for å bøte litt på det har jeg begynt å gå lange turer hver dag for å lufte hode og sinn. På disse turene fant jeg plutselig ut at det er morsomt å tjuvlytte på andres mobilsamtaler. Folk du møter på gata snakker i mobilen i ett sett. Og med min heller syke fantasi blir det ekstra morsomt å prøve å tenke seg hva de snakker om og ikke så rent sjeldent hvem de snakker med. Og det er jo ekstra utfordrende all den tid du bare hører den ene part, og bare det lille bruddstykke av en setning i det du passerer dem.

Her er noen gullkorn fra ukas mobilavlytting:

"....du må vie ut for å få mer plass mellom spaltene...."

- hvem snakker mannen med? En snekker? En grafisk designer? En kirurg? Gyneokolog?

"...men herregud, Maria!! Hvem andre vil gjøre det med deg?"

- Bare innrøm det! Dere lurer også på hva noen gjør med Maria......

Også til ukens merkeligste. Hørte denne fra en mann jeg passerte i Karl Johansgate:

"...så putter du bare henne i en svart søppelpose"

Seriøst!!!

- Jeg skal innrømme at jeg ikke er helt sikker på om han sa "henne" eller "hendene", og det ene er litt værre enn det andre. Men begge deler er temmelig freaky uansett.

Men jeg leverer ikke inn noe politianmeldelse her...dette får andre ta seg av.

Så kort oppsumert en nokså spennende uke. Nå gjenstår det igjen å se hva helga har å by på....

Djevelske valg - om valg som er viktigere enn Stortingsvalget

2009-09-09T09:58:00.004+02:00

Den absolutt kjipeste, og beste, delen med å bli voksen er å innse at man må velge. Og nå snakker jeg ikke om politikk. Jeg snakker om de valg vi tar i livet som har langt større konsekvenser enn om det er Jens eller Siv som skal hilse på Obama om han skulle finne på å slenge innom dette bittelille landet vårt.

Å bli moden eller voksen innebærer å innse at av og til gjør man gode valg, og av og til gjør man dårlige valg. Og ikke minst innser man at uansett hvilket valg man tar så får det konsekvenser. Og noen konsekvenser må man leve lenge med, mens andre slipper man langt billigere unna enn man fortjener.

Det finnes ulike kategorier av valg:

1. GALE VALG: Valg du gjør som både du og alle andre rundt deg ser er hårreisende gale.....men man gjør dem likevel. De type valg hvor man siden sier ting som: "Jeg vet ikke hva jeg tenkte på", eller "Jeg kan bare si som jeg sa forrige gang: Det skal aldri skje igjen"

2. RIKTIGE VALG: Valg som er åpenbart riktige og som gjør livet ditt bedre og mer berikende. Det merkelige med disse valgene er at man bruker tid på å ta dem og. Og i etterkant skjønner man ikke hva man tenkte så lenge på. Det er i sånne situasjoner man lærer at TVIL er en naturlig del av oss alle.

3. DEILIGE VALG: Det aller beste valget! De valg hvor alle andre mener du tar feil, men hvor du står på ditt og får rett. Det finnes ingen mer tilfredstillende måte å gi finger`n til livet på. Og selv om de færreste av oss ønsker å innrømme det så er det utroooooooolig deilig å få lov til å si "Hva var det jeg sa?"

Historien er proppfull av gale valg. Her er et knippe sitater:

"Nei hva sier du Tjostolv? Skulle vi har reist litt rundt i verdens farligste land med våpen og uniformer?" - Kongo 2009

"Denne gangen tror jeg at jeg dropper både turselskap og oksygen?" - Mount Everest 2009

"Normandie? Ha! Glem Normandie....de kommer til å angripe andre steder." - Tyskland, Mai 1944

"Hvem pokker vil lese om en guttunge med nerde-briller på trollmannskole? Det har overhode ikke noe kommersielt potensiale. Nei, jenta mi...dette kan du bare glemme å få gitt ut" - England 1996

Og det finnes utallige flere. Kom gjerne med forslag.

Et av mine favorittsitater er:

Det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd. Det er nemlig ingenting som tyder på at forskuddet blir trukket fra når hovedoppgjøret kommer.

Så selv lar jeg humla suse litt for tiden. Det er faktisk et valg det og.....

Sunday Bloody Sunday!!!

2009-09-06T15:51:00.003+02:00

Søndager er merkelige dager. Først og fremst fordi de jevnt over kommer kun i to valører: Lyse eller Grå. Dette er selvsagt beroende på så mye rart. Som f.eks hvor festlig lørdagen (eller helga forøvrig) har vært. Regelen er stort sett at jo lysere fredag og lørdag har vært, desto gråere blir søndagene.

Det er ofte en dårlig start på søndagen om man f.eks våkner opp et sted man ikke kjenner seg igjen, og kjeften kjennes som en blanding av lakkfjerner og Plumbo. Om man i tilegg skulle våkne uten klær, med et forholdsvis ukjent menneske ved siden av seg og et vagt minne om at noen sa "Gap opp" seint i går og du VET du ikke var hos tannlegen, ja da tegner det til å bli en helvettes dårlig søndag.

Men uavhengig av årsak er nok søndager slik de er fordi vi fremdeles trenger noen dager som ikke er fyllt av noe annet enn det du måtte ha i hodet. Og det kan sannelig være utfordrende nok.

Her er noen setninger jeg ALDRI sier på søndager:

- Skal vi spise Taco og Burger? Vi skal ikke heller bare lage en levergryte?

- Sex??? Nå??? Nei, takk.

- Nei kanskje man skulle jekke seg en flaske vodka og invitere over noen rasende festlige og støyende venner.

- Har noen sett joggeskoene og manualene mine? (Strengt tatt noe man burde si på søndager)

- Lurer på om jeg skal invitere alle barn i nabolaget hit på godteri, brus og selskapsleker, så får foreldrene deres slappe av litt.

Nei....idag går jeg for den klassiske søndagsaktiviteten: Kino....

God søndag og ha ei flott uke!

10 Ting Jeg Synes Burde Være Åpenbart For Alle

2009-08-28T12:05:00.005+02:00

1. Skihopp er ikke sport, og Skihoppere er ikke idrettsutøvere

2. Ringnes er kanskje verdens dårligste øl, og det er en skam at det er det vi drikker mest av i dette landet.

3. Facebook burde ha en "Legg til som Uvenn"-funksjon

4. Det burde ikke være uglesett å sovne rett etter sex, men tvert imot sett på som et kompliment til sin partner og et tegn på vel utført jobb

5. Norge trenger ikke flere dype portrettintervju med Pia Tjelta, Jan Fredrik Karlsen, Mira Craig og Jan Thomas på en stund nå.

6. Chillinøtter er IKKE snacks, og valmuefrø har ingenting på bakevarer å gjøre

7. Størrelsen teller....så slutt og jug.....

8. Skuespillere må slutte å si at barn er et utrolig kritisk publikum, bare for å forsvare ovenfor seg selv at de har takket ja til en drittrolle i f.eks Hakkebakkeskogen. Barn er overhode ikke kritisk til hva de blir underholdt av. De ler av prompelyder, for god`s sake!!!!

9. Stem hva dere vil, men vit at det ikke gjør noen alvorlig forskjell. De neste fire årene kommer til å bli nokså like de fire foregående uansett.

10. Når noen gjør det slutt med ordene "Det er ikke deg det er noe galt med, det er meg" mener de alltid at det er deg det er noe utrolig feil med.

....puh...godt å få det ut kjente jeg.

Lær deg å gå på glamourfest

2009-08-14T12:59:00.007+02:00

Leikvoll tar pose`n sin...

Et av noen litt ufortjente privilegium av å jobbe i tv bransjen, er at man fra tid til annen blir inviterte på noenlunde glamorøse arrangementer. I skrivende stund sitter jeg å vurderer om jeg skal benytte min billett til å se Moods of Norway-guttas visning i forbindelse med Fashion Week. Det kan jo være deilig med litt glæmm sånn etter en lang sommerferie.

Moods visningene er som oftest spektakulære og spreke, men generelt er denne type show like spennende som å slikke frimerker. Skulle du likevel havne på gjestelista til et slikt arrangement har jeg skrevet ned hva du har i vente, og hva du bør/ikke bør gjøre.

* Fra hva jeg har observert er det selvsagt viktig å kle seg bra. For de fleste av oss blir det stort sett å finne fram noe av det siste vi kjøpte, gjerne i kombinasjon med det dyreste vi har.

Vi du derimot vekke skikkelig oppmerksomhet kler du på deg ting som overhode ikke passer sammen, kombinert med å ta på seg ting som ikke en gang er definert som klær. Funker det for Surferosa Mariann (som f.eks hadde på seg kjæresten, Daniel Franks, sykkelshorts på åpningen...Og jeg som trodde det var snowboard han drev med. Men det finnes kanskje ikke Snowboard-shorts?) så funker det for deg.

SÅ: Ta en rimipose på hue, badedrakten til morra di, Cherox-sko, putt en daddel i hvert øre og heng en flaske vørter-øl rundt halsen, og du er garantert oppmerksomhet, og til og med berømmelse.

* Under visningen er det særs viktig at man virker uinteressert og prøv så langt det er mulig å gi inntrykk av at du kjeder deg. For guds skyld ikke gi utrykk for glede eller begeistring. Jeg har aldri prøvd, men jeg er overbevist om at klapping og heia-rop vil føre til en rask og effektiv utkastelse.

Når visningen er over kommer det noen mennesker ut på Catwalken. Dette er IKKE modeller som har kommet for sent på jobb, det er den/de som har designet klærne. Dem skal man visst klappe for, men prøv å gjør det med så lite innlevelse som mulig.

* Etterpå skal man mingle. Dvs man skal gå rundt å se ut som om man er akkurat der man hører hjemme, mens man føler seg usedvanlig langt hjemmefra.

Som sjekkearena er disse festene et minefelt for begge kjønn:

Er du jente vil du raskt oppdage at en stor andel av guttene ikke heier på ditt lag, men bare på sitt eget. Du er med andre ord nokså uaktuell som noe annet enn en "god venninne". De resterende gutter kan vel i og for seg være potensielle sengepartnere: Men når du har klart å skrape deg vei igjennom brunkrem, merkeklær, solbriller og pannebånd-kan det være at du oppdager at du har tatt med deg hjem en pysete liten reke. Eller for å si det på en annen måte: De fleste selger ofte mer enn de har, i både konkret og overført betydning

Som gutt vil du bli slått av hvor populært anoreksi og spiseproblemer har blitt. Radmagre, beinete jenter florerer. De glir rundt i mengden mens de gnager ettertenksomt på en reddik og nipper til tørr hvitvin (fordi den har lite så karbo). Personlig er ikke det min smak, og jeg hadde ikke en gang vurdert å få så mye som en bitteliten sugejobb fra noe slikt. Mest av alt fordi jeg blir vettskremt av tanken på å putte snoppen min inn i munnen på noen som ser SÅ sulten ut.

Men som sagt: Litt glæm i hverdagen er aldri å forakte, og som sosialstudie snakker vi om en gullgruve. God tur og lykke til.

Når eldre mennesker helst burde holde kjeft.

2009-08-11T14:15:00.008+02:00

Hva er det som skjer med oss når vi blir gamle? Hva i helvete er det som gjør at eldre mennesker plutselig fritt og uten blygsel kan legge kan legge til side allmenn dannelse, respekt og sunn fornuft. Vi går inn i en valgkamp hvor vi nok en gang skal høre på endeløs tværing om eldres rettigheter. MED UNNTAK av minstepensjonister, og eldres forhold på pleiehjem, synes jeg vi skal slutte å se på eldre som offer. For den største andelen eldre, de med rikholdig pengebok og reservert plass på et godt hjem, trenger ingen sympati eller flere penger. Men de er de fremste til å klage, likefullt.

Jeg tilbragte denne helga på rideferie med min datter og hennes venninne. Stedet skal jeg ikke nevne, for de var flinke og ga oss en fin helg. Klientellet, derimot, besto av feite, brautende og sytete mennesker på 65+. Til og med hyggepianisten var gammel . Jeg mistenker at han var den samme som spilte da Titanic sank. Reportuaret hans var i allefall fra den tiden.

I matkø, i baren (eller resepsjonen om man vil), i korridorer og på terassen tøyt denne usympatiske gruppen mette mennesker fram med den største selvfølge og totalt blottet for ethvert hensyn til andre. Det er kanskje noe man kan tillate seg når man snart skal dø.

Bare å stille seg i koldtbordkøen var en utfordring for mitt noe eksplosive temperament. Man skulle tro de ikke hadde spist før. Så snart de først hadde albuet seg plass i køen begynte klagingen på kvaliteten på maten. Enten var det for varmt, for lite, for eksotisk, for kaldt eller for dårlig stekt. Denne klagingen, kombinert med at de lasset på tallerkenene var i det hele tatt litt absurd. Ei eldre røy foran meg klarte å snu og vende på hver skive av steka mens hun gjentok "Nei, den er feil, den er feil, nei dette er feil". Problemet var at kokken hadde prøvd å gjøre jobben sin å ikke tørrsteke kjøttet. Men for en pensjonist visst eneste virkelige interessefelt er konistensen på egen avføring, ble selvsalgt det fremlagte kjøtt altfor lite stekt. (Eller "rått" som kjærringa kalte de tørrbrune skivene som lå der) Jeg var sekunder fra å stikke gaffelen i skinka hennes å skrike "Nei, DETTE er feil". Hadde noen av mine to 11-årige reisevenner oppført seg i nærheten av dette hadde de blitt sendt på rommet uten mat. Men som sagt; når man passerer 65 kan man åpenbart slippe slike tvangstrøyer.

Samtalen forøvrig var høylytt og uten noe hensyn til bordene rundt. Og her kommer jeg inn på det sjokkerende faktum nr. 2 Blir man senior trenger man ikke lenger å opprettholde noe nestekjærlighet eller åpent sinn. Da kan man fritt omtale negre, homser, eller innfødte slik man lyster og ønsker og tilkjennegi politiske synspunkter vi vanligvis forbinder med armyboots og raka skalle.

En 92 åring blei i forrige uke ranet utenfor sitt hjem i Oslo. I den forbindelse, og med en tabloid blodtørst for å ta makthaverne før valget, fikk dette uheldige ransoffer slippe til på nyhetene med sine politiske synspunkter. De var i korthet at "Storberget har ikke gjort noenting" og "Storberget og Stoltenberg bør ta sin hatt og gå". Ingen refleksjoner, begrunnelser ressonementer eller politisk underbygging. Enhver politisk motstander av de overnevnte ville aldri ha sluppet unna med så begrunnelsesløse påstander. Mene hva man vil om de to overnevnte politikere: NOE har de vel gjort? Og med forbehold om at det ikke var Knut eller Jens personlig som ranet denne damen, så er vel dette strengt tatt noe som kunne skjedd under en hvilkensomhelst regjering i dette landet? Hadde ikke denne damen vært 92 og i god form hadde hun aldri fått framføre noe slikt på tv.

Måten vi i media omtaler og bruker eldre mennesker er urtettferdig både ovenfor dem, og ovenfor alle andre. de er ikke en ensartet gruppe. Var du en idiot som ung er du det som gammel. Var du et godt og tenkende menneske da du var yngre, vil du fortsette å være det når du blir eldre og. Jeg håper jeg tilhører siste gruppe.

Hvem blir fremtidens helter?

2009-07-13T10:00:00.004+02:00

Min Elias på 7 har kunngjort at han vil begynne i band. Et initiativ hans far med fartstid i ulike rockeband med ymse suksess setter pris på. Jeg spurte derfor om hva han ville spille i bandet og han svarte resolutt at han ønsket å være "Finalist". - Mener du gitarist? spurte jeg forvirret. - Nei, jeg vil være finalist....han som synger.

Så der har dere det. Idol-generasjonen er i ferd med å vokse opp. Og dette er ikke det eneste tegnet. Naboens sønn Nikolay kan ikke se et stykke musikk på tv-skjermen uten å stille det samme spørsmålet idet de siste toner klinger ut. "Gikk de videre?" spør han.

Jeg føler at mine barndomshelter er i ferd med å blekne alvorlig. For hva er vel Labbetuss opp mot Tone Damli, hvem er vel Pompel og Pilt målt opp mot Erik og Kriss, og hadde det ikke vært for den uendelige og meningsløse raljeringen til Lillebjørn Nilsen er det vel de færreste som hadde tatt feil av de Gamle gitarkameratene, og de Nye Gitarkameratene? Og, gudhjelpemeg, hvordan kan Vibeke Sæther konkurrere med Paradise Noor???

Det er et tegn på at man begynner å nå voksenlivet. Det forrige tegnet var da det gikk opp for meg at det ikke lenger fantes en landslagspiller i forball på min alder. Nå innser jeg at mine barn ikke har et eneste forbilde som er i nærheten av å være på min alder.

Dødsstøtet kom i går morges. Elias krøp inn til meg i sengen og jeg kunne formelig høre at han lå der å grunnet over noe. Denne i overkant følsomme gutten har for vane å veie sine ord på gullvekt, og nå var det åpenbart noe som krevde en alvorlig innveiing.

"Jeg sier ikke dette for å såre deg, Pappa", begynte han forsiktig og jeg ante at det var noe alvorlig på gang. "Men i natt drømte jeg at Aleksander Rybak var pappaen min. Og det var ganske kult"

....nå skal jeg beynne å spille fele.....og jeg skal fan i meg bli Finalist jeg og....

Vær-junkie

2009-06-19T10:20:00.002+02:00

Når man bor i et land med 9 måneder vinter og 3 måneder med litt halvslapt skiføre er det lett å bli overfokusert på været. I sommermånedene blir jeg alltid en værjunkie. For mens jeg sjeldent er innom diverse værsider på vinterstid, klarer jeg meg knapt nok en time uten å sjekke værståa på nett nå når det er sommer. Ikke vet jeg hvorfor jeg plager meg selv slik heller.

For om det er bra vær kan jeg oppleve en mild depresjon dersom avisene skulle melde at det er dårlig vær på vei. På samme måte tar jeg gjerne en fest på forskudd om det meldes om godvær i vente. Hele sommeren er med andre ord en evig pendling mellom oppturer og nedturer. Og det på grunn av noe jeg likevel ikke får gjort noe med!

Jeg er nok typisk norsk. Fra april begynner tabloidavisene å spekulerer i hvilket sommervær vi får. "Drømmesommer" eller "Hetebølge i vente" er overskrifter som gir både VG og Dagbladets redaktører multiorgasmer. Og da er det ikke så nøye om kilden til overskriftene er en eller annen lokal Snåsamann som har sett tegn til storsommer i ei ku-ruke i februar en gang. dermed blir det full schizofreni i avisspaltene og. I forrige uke meldte VG om supersommer i vente de neste uker, mens Dagbladet kunne fortelle at det var kjølige dager i vente. Med andre ord det man ellers ville kalle "variabelt vær". Men det finnes ingen aviser som rydder førstesiden for overskriften "Variabelt vær i vente". Det må være enten eller.

Et annet festlig fenomen er at jo lenger nord man kommer, jo mer opptatt er de av været. Når jeg er hjemme i mitt elskede Vadsø på besøk dreier de fleste samtaler inn på været. Spesielt de samtaler man tar i farten på gata når man treffer gamle kjente. Samtalen er alltid lik, men med kun små variasjoner, som igjen er avhengig av hvordan været er akkurat når samtalen foregår. Samtalen høres slik ut:

- "Javel! E det den karen som e hjæmme?"

- "Joda. Æ e hjemme noen dager, ja"

Og så setningen som varieres etter vær:

- "Men du var nu heldig med været." (Om været er bra i snakkende stund)

ELLER

- "Men du var nu uheldig med været." (Om været er dårlig i snakkende stund)

....and thats about it....

Men jeg lurer på en ting: Er det bare oss nordmenn? Er det andre folkeslag som er like fanatisk opptatt av vær? Og hva med steder hvor det stort sett alltid er godt vær? Snakker folk i California om været hver dag? Jeg undrer.....

Når menn gråter...

2009-06-10T15:08:00.004+02:00

Jeg diskuterte i morges med en kollega temaet "Menn og Gråt". Mitt inntrykk er nemlig det at menn gjerne blir mer sentimentale og følsomme med alder. F.eks kunne en venn av meg fortelle at hans tøffe håndverker far med årene var blitt så følsom at han fikk tårer i øynene når Fiskumkjosa (eller noen andre) vant 3. løp på Bjerke. Det til tross for at faren aldri hadde vært opptatt av trav. Selv merker jeg at jeg med årene kan bli noe tårevåt i bryllupp f. eks. Og det helt uavhengig av hvor godt jeg kjenner brudeparet. Er jeg fyllesyk og redd kan selv den amerikanske utgaven av Ekstrem Oppussing få det til å dirre i underleppa.

Min diskusjonskollega i morrest mente at kvinner (og andre menn forsåvidt) innerst inne finner menn som gråter ganske usexy. I hvertfall om det skjer offentlig. Følsomme menn i hjemmet er inntil en viss grense bra, men når man tar til tårene blant folk blir det usexy, mente han. Argumentasjonen var at kvinner innerst inne ønsker Alfa hannen. Han som utstråler trygghet, tøffhet og handling. Mao den mann som bærer de beste gener, og som kvinner helst vi insemineres av (for å si det litt teknisk). Er det sant, lurer jeg? Vil kvinner egentlig ha tøffingen? I livet mitt forøvrig mener jeg å ha belegg for å si at "slemme gutter" trekker damer. Og ikke så rent sjeldent damer jeg skulle tro visste bedre.

Eller er det sånn med kvinner som oss menn; at visse mennesker tar du hjem for å tilfredstilles av, og andre satser du langsiktig med? For jeg kan si at det finnes jenter som er både søte, hyggelige, og som definitivt tenner deg, men som de fleste menn aldri i livet ville vurdere en lengere framtid med. For å si det på en annen måte: På kortere turer reiser man gjerne turistklasse, men for den lange reisen vil jeg ha Vip-klasse. Er kvinner også slik?

Men tilbake til menn og gråt. I motsetning til min kollega mener jeg de fleste ting kan kombineres med å være ekte mann i begrepet "Mann"s mest klisjepregede betydning. Også gråt. For ser mann nærmere på de store øyeblikk i en manns liv blir den svært ofte avsluttet med tårer; da du fikk ditt første barn, da du vant pokalen, da du besteg Mt Everest (uten oksygen, hehe), osv osv. Og DA er tårer mandige..... men å felle tårer til Ekstrem Oppussing derimot.....men det er bare når jeg er fyllesyk dah....

D.D.E funker best med dop

2009-06-05T10:47:00.002+02:00

Gruppa DDE er ute med ny plate igjen. Jeg har ikke hørt den, men utifra det jeg leser om den er det mye som tyder på at de heller ikke denne gangen kommer til å sette nye standarder for norsk musikkliv. Og det er greit. DDE har aldri hatt ambisjoner om det.

I VG hevder de imidlertid at de blir fornærmet over at anmeldere påstår at plata funker best på fyllefest. Det skjønner jeg ikke at det er mulig å bli fornærma over. Vi snakker altså om et band som konsekvent har profilert seg ved å vise ølmager, synge om rumpa mi, dagen derpå følelsen, Rai Rai og jeg vet ikke hva....Hva er det egentlig de forventer at vi skal forbinde dem med? Kulturkvelder og poesi? Sarte tanker og melankoli?

Videre er det jo slående å se at DDE er, som folk i fra bygda så ofte er, opptatt av å fortelle hvor mye sunnere og bedre de er sammenlignet med oss som har valgt å bo i storbyen. De sier: - "Mens andre litt lenger sør forgyller dop, velger jeg å framheve det sosiale og trivelige med å invitere folk inn på en liten pinne. " Hva i all verden?! Hvor mange "her sør" er det egentlig som forgyller dop?! Og vi som kommer i fra de grisgrente strøk har vel vært på nok bygdefester til å vite at det sjeldent er slik at man stopper etter å bare ha tatt "en liten pinni"? Jeg har sett nok slåssing og flatfyll til å være yderst skeptisk til om det er noe stor forskjell på "En pinni" og en rev. Rent bortsett fra at folk som har røkt seg litt jazztobakk er forholdsvis dårlige, og dertil uinteresserte, i å slåss.

Og før jeg blir beskyldt for å forherlige dop må jeg si at også jeg foretrekker en liten pinne. Men man trenger ikke sette seg på sin høye hest istedenfor å innrømme at man er et festband. Et bygdeband som går utmerket i lag med himkok, og blankt på colaflaske. Og iom at DDE trekker fulle hus hver gang de er i Oslo er det vel ikke unaturlig å tenke at den største bygda av dem aalle ligger i hovedstaden.

Jeg tror forøvrig det er et alderstegn at man etterhvert begynner å sette pris på artister som drar opp til fest framfor å hegne om kredibiliteten sin inntill det latterlige.

Jeg er kommet i en alder hvor jeg føler meg naken uten tøfler, bruker ord som "trekk" om vind, og synes DDE duger finfint på fest med en liten pinne innabords. Men er fremdeles så urban at uten en pinne finner du ikke DDE plater noen steder i nærheten av meg....men det er kanskje bare meg?

Tilfellet Jarle Trå

2009-05-28T14:45:00.009+02:00

For eventuelt nye lesere referer dette innlegget til den diskusjonen som kom etter innlegget under. Temperaturen har vært høy og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri forventet at dette skulle avstedbringe så mye oppmerksomhet, diskusjon og engasjement.

Jeg synes diskusjonen har vært flott lenge, og at alle sider framførte gode argumenter for og i mot. Men på slutten har det vært få debatanter som har kastet retoriske snøballer og plumpe fornærmelser mot hverandre og med det dør også den saklige debatten. (Usedvanlig mange som er veldig sinte etter kl 01.00 på natten.....uten at jeg skal spekulere i hva det måtte skyldes)

Hva har jeg (eller vi) lært? Jeg har fått en større forståelse for hva som driver ekstremsportutøvere. Jeg er fremdeles helt uforstående til visse av de handlinger de foretar seg , og nøler ikke med å kalle mange (merk: MANGE og ikke ALLE) for egoister og hodeløse lykkejegere på jakt utelukkende etter egen lykke, uten hensyn til hvordan dette påvirker andres lykke og liv. Jarle Trås siste stunt sorterer herunder. Jeg godtar imidlertid at visse mennesker MÅ forfølge denne typen utfordringer, og har absolutt INGEN intensjoner eller ønsker om at de må stoppes. Tvertimot ligger friheten til å velge mitt hjerte nært. Men friheten til å velge å være uenig sorterer herunder.

Dernest har jeg lært at i visse situasjoner er et fargerikt (eller Rølpete, som pressetalsmann Olav Grotheim kalte det) språk til hinder for det du mener. Jeg står for alt jeg har skrevet, men ser at visse formuleringer avsporer debatten framfor å fremheve den. Det beklager jeg. Jeg vil alltid skrive friskt og klart, for blogg er informasjon, meninger så vel som underholdning. Min blogg skal være frisk og frekk, og ikke alltid like seriøs som dette. Olav Grotheim er en klok mann, og selv om vi to er uenig i mye synes jeg han har håndtert jobben sin veldig bra.

Til sist: Jeg håper jeg blir trodd når jeg sier jeg ønsker Jarle Trå alt vel. Jeg leser i Dagbladet i dag at han planlegger flere turer. Jeg leser samtidig at det i klatremiljøet også er ulike meninger om hvor klok han har vært. Mao er dette en diskusjon ekstremsportmiljøet trenger og godtar.
Jeg håper igjen at ekstremsportutøver og deres tilhengere godtar at det finnes andre som får sine adrenalinkick uten å satse livet.

Jeg ser på Jarle Trå som en ressurs. Derfor blir det så utrolig meningsløst om han skal frarøve seg selv, alle rundt ham og samfunnet forøvrig for denne ressursen ved å dø en ensom, nyttesløs og kald død på på toppen av verdens mektigste fjell. Det er, i mine øyne, idioti og det er grenseløs egoisme uavhengig av ideologi.

Takk for dansen så langt. Vi sees igjen!

Om å bestige Mount Everest og annen form for idiotisk egoisme.

2009-05-26T15:20:00.006+02:00

La meg først si at det er hyggelig at Mount Everest klatreren Jarle Trå nå er på sykehus. Jeg ønsker ham god bedring. På mer enn en måte. Jeg håper han blir like frisk i hodet som han blir i kroppen. Jeg har nemlig ekstremt tungt for motivere noen sympati for mennesker som Trå. Mennesker som utsetter seg selv, og andre, for livsfare for å oppnå meningsløse mål utelukkende for sin egen lykkes skyld. De påfører sine nære og kjære i nærmest umenneskelige lidelser og bekymringer for å pleie sitt eget ego, og for å bevise at de er så seige og utholdende som de selv tror. Eller sagt på en annen måte: En ekstrem variant av menn som vil bevise hvem som har den største pikken.Mange av disse dør i forsøket. Jarle Trå var nær ved å følge dem.

Selvmord er den mest egoistiske handlingen av alle. Selvmord er meningsløs, men bevisst død som skader og levner dype sår i mennesker rundt. Folk som begår selvmord kan imidlertid som oftest unnskyldes med at de bar på så store psykiske plager og depresjoner at de var ute av stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Jarle Trå og hans kumpaner der oppe i fjellene er like egoistiske og selvsentrerte, men de har ingen diagnose å forklare det med. De er egoister fordi de velger å være det.

Jarle Trå`s mening med denne turen var altså å være den første som gikk til toppen av Mt Everest uten oksygentilførsel. Et mål og en plan så totalt uten logikk, ære eller mening at det blir vanskelig å se hva som avstedkom denne tanken. Det er omtrent som å bestemme seg i å være den første som hopper strikkhopp med syltetøystrikk.

Så vidt meg bekjent er det heller hitill ingen som har gått alene til Sydpolen kun iført sandaler. Det betyr imidlertid ikke at det ligger noen som helst praktisk betydning eller mening i å prøve. Bare iskald død.

Men det er altså denne typen utfordringer menn som Trå, og hans sverdsvinger pressetalsmann, Olav Grotheim, får til å framstå som heltedåder og viktige eventyr. Grotheim fikk, med rette, i går spørsmålet om hva han ville si til de som kritiserte denne typen lobotomert kreativitet. Han svarte at mennesker som kritiserte Trå ikke kunne vite hvilken trening og forberedelser som lå bak et slik forsøk. Merkelig uttalelse i grunnen. Dette sier han altså samtidig som han kamerat bæres ned fra fjellet med kroppstempratur på 30 grader og svever mellom liv og død. For da er det i grunnen åpenbart for alle at både trening og evner har vært mangelfulle.

Om noen uker, når Trå er på forfryste ben igjen, vil han fylle tv-program, avisportretter og magasiner med sin historie. Trå vil være helten som overlevde tross mot alle odds.

Jeg håper ikke det skjer. Jeg håper noen kan være kritiske ovenfor den håndfulle gjeng med egosentrikere som setter andres helse og penger på spill for det meningsløse. de oppdager ingenting nytt og de gjør ikke oppdagelser som beriker menneskeheten eller vitenskapen. De er ikke forbilder, og de er ikke helter. De er ikke noe mer uvanlig enn selvopptatte og tanketomme gutter. Og de trenger ingen overskrifter eller heltestatus.

Blir det no pulings?

2009-05-12T16:01:00.002+02:00

Det skjer over alt i disse dager, og slik skal det være i noen måneder framover. Jeg kom til å tenke på det da jeg satt på terassen min i går kveld. "Nå er det mye puling på gang" tenkte jeg. For i trærne bakset og lekte det noen skjærer, i lufta holdt innsekter på med akten i stillinger vi bare kan drømme om (faktisk så har jeg drømt om et par av dem tidligere), og i hekken min hekkes det. Vårkåte dyr og småkryp rundt meg over alt. Det er mange vårkåte småkryp på to om dagen og. Eller Russ som de også kalles. Jeg har da vært russ jeg og, men jeg kan ikke huske at noen slo opp på forsiden av Dagbladet at vi hadde utrolig mye sex. Ikke kan jeg huske at jeg hadde no særlig sex heller. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at det var meg det var noe galt med.

Vi mennesker er de eneste som har oss utelukkende for fornøyelsens skyld, og ikke kun i forplantningsøyemed. Og selv om vi også har høysesong for denne aktiviteten på våren og sommeren, er det stort sett BARE da dyrene gjør det. Tenkt om de hadde gjort det hele året de og? Og tenk om også dyr hadde muligheten til å KUN gjøre det for fornøyelsens skyld? Jeg tror det hadde ødelagt samfunnet slik vi kjenner det. For da hadde også en Orrhane opplevd at fruen ikke ville fordi hun hadde litt vondt i hodet. Eller man kunne observert to rådyr i heftig make-up sex midt i skogen, og Sverre M Fjellstad kunne ha laget naturprogrammer som "Det blir ikke no på deg før du ber om unnskyldning - Ein dokumentar om Gaupe-paret i Hornindalen". Nei, det er nok best at dyrene begrenser seg til vårkåt forplantning.

Da hadde det kanskje gjort mindre skade om vi mennesker heller begrenset oss til å pule kun på våren. Du verden for en heftig 17. mai feireing det kunne blitt.

God pulings folkens.

Salige midtlivskrise!

2009-05-03T21:29:00.002+02:00

I et innlegg tidligere på bloggen min skrev jeg om min nyvunnede interesse for rypejakt....og jeg snakker om den flyvende versjonen av ryper her. Innlegget startet en noe merkelig debatt på forumet til kvinneguiden.no. En debatt som etter svært kort tid dreide seg mer om menn som jager andre typer ryper enn de jeg beskrev. Det er på tide å ta et rammende oppgjør med det vi stadig i muntre ordelag beskriver som midtlivskrise.

Først av alt: en midtlivskrise er ikke noe som først og fremst rammer menn. Jeg kjenner til adskillige kvinner som midt i livet rammes av noe som kan kalles en slags krise. Der enkelte menn får behov for å jakte på noe (med eller uten vinger), kjøpe seg sportsbil eller begynne å kjøre motorsykkel, finnes det nok av eksempler på at noen kvinner plutselig får et behov for å utrykke seg som kunstner, bli fotterapeaut eller sjekke opp kelnere i spania.

Men hva skjer egentlig i en midtlivskrise? Det er vel mer en identitetskrise. Og det er vel heller ikke slik at den rammer et sted mellom 40 og 50 selv om det er det vanligste. Jeg kjenner både menn og kvinner som i starten av 30 åra plutselig begynner å lure på om noen av de mer forpliktende valg de har tatt kanskje har vært feil.

For det som egentlig skjer er vel ikke noe mer avansert enn at noen i større eller mindre grad kommer til et punkt i livet hvor man innser at det er visse ting man kanskje ikke for opplevd om man ikke gjør det nå. At man våkner opp en dag å tenker: Gud, kanskje jeg aldri får oppleve å reise på jordomseiling/ha gruppesex/kjøre motorsykkel ned Route 66/være forelska igjen osv osv. Og så er det noen igjen da, som i denne forvirringen tror at om man bytter ut ALT man har per dags dato, og erstatter det med det motsatte, DA kommer jeg til å bli lykkelig da....

Livet består, etter min erfaring, av en endeløs rekke med små og store kriser, vekselsvis plassert sammen med små og store triumfer. At den krisa som kommer midt i livet skulle være noe større eller mindre enn de andre har jeg ingen tro på som en absolutt regel. Jeg tror heller ingenting på at den først og fremst rammer menn. At det er menns midtlivskrise som omtales først og fremst er fordi den er så patetisk mye morsommere og synligere enn andre kriser blant kvinner.

Jeg TROR det var John Lennon som sa/skrev det, men jeg er ikke sikker. Sitatet er ihvertfall en grei konklusjon for oss alle:
Livet var det som skjedde mens jeg var opptatt med å planlegge noe annet.....

Alvorlige konsekvenser av overdreven bruk av Spraytan

2009-04-27T17:40:00.005+02:00

Chick Makes Same Dumb Face in Every Pic - Watch more Funny Videos

Jeg skal ikke legge ut filmsnuttter funnet på nett her så veldig ofte. Er mer fan av å skrive ting selv. Det er derfor jeg gjør dette.
Men denne filmsnutten falt jeg for. Den viser hvor livsfarlig det er å bruke for mye spraytan. Spesielt dere unge glamourmodellspirer må ta lærdom her. For bare se på videoen: Bruker man for mye kan man risikere at ansiktet låses fast i det samme idiotiske pose-utrykket på absolutt alle bilder.
Denne videoen blir bare morsommere og morsommere.... trust me!

PS: I tilfelle noen jenter der ute lurer: Denne poseringen tenner ingen normal gutt. Og de få gutter som faller for dette finner du på Paradise Hotell, eller på utestedet La Belle Sol i Oslo. Gå dit og la oss andre være i fred.

La blogg utrette noe viktig. Grip sjansen!

2009-04-21T20:35:00.004+02:00

17 år gamle Regines kamp mot kreften har engasjert mange. Jenta har blitt en del av det stadig voksende bloggmiljøet, og viser viser de at de kan skrive om annet enn sminke, moter og gutter. Støtt regines kamp mot kreften ved å kjøpe hennes egen kolleksjon av klær. Inntektene går uavkortet til fondet i hennes navn. Vis du bryr deg.

Gjør det her: http://www.beltespenner.com/oscommerce/regine-stokke-bnyb-c-136.html

En kur for fyllesyke, værsåsnill....

2009-04-20T21:44:00.003+02:00

Det er egentlig utrolig. Man har de siste hundre år gjort utrolige fremskritt. Teknologisk, medisinsk og økonomisk. Menneskerasen har evnen til å alltid finne en løsning på ting som vi anser for problematiske. Når vi f.eks for noen tusen år siden blei lei av å rope til hverandre uten å få svar, begynte man å sende brev (eller steintavler, pergamentruller etc), når vi med tiden syntes post gikk for sakte, begynte vi å telegrafere, og når det igjen ble for stusselig fikk vi telefonen. Siden blei det litt vanskelig at telefonen bare sto på et sted hvor vi ikke nødvendigvis kunne høre den alltid, så da fant vi opp en vi kunne ta med oss....og vi har åpenbart ikke stoppa der. Det bare fortsetter. Jeg kunne brukt et utall av andre og enda mer spektakulære eksempler på hvordan vi forholdsvis raskt løser våre problemer.

Så hvorfor i &&$#"#"#W!""#$%&//!!! har ingen funnet en effektiv kur mot fyllesyke???? Alkoholens ettervirkninger har forvoldt oss plager siden vi begynte å drikke veske som hadde gjæret sammen med sukker, og ENNÅ har ingen kommet opp mot en effektiv kur mot faenskapet. Det er i grunnen ganske så utrolig. Bare TENK hvilke penger som ligger i det for den som finner opp den magiske pillen??!!

Det slår meg nå etter helga at det finnes så mange forskjellige typer av fyllesyke. Kjenner du igjen noen av disse?

DØDEN = Total og absolutt smerte, kombinert med kvalme, rock ´n roll-mage, svimmelhet og tunnelsyn. En klassiker. Selve filmfyllesyken som kjennertegner det klassiske bildet av den fyllesyke. Den type fyllesyk man er når man faktisk har lyst å gjøre som i tegneseriene å legge et klede med isbiter på hodet.

Klassiske ting man sier når man er truffet av denne type fyllesyke:

- "Jeg skal ALDRI drikke mer"

- "Hva var det jeg drakk i går som gjorde meg så dårlig?" (og pussig nok stiller man aldri det mer betimelige spørsmålet "..hvor MYE drakk jeg i går som....")

- "Dette kan ikke bare være fyllesyke. Jeg tror jeg må ha fått no matforgiftning eller noe i tilegg" (Hvilket som selvsagt alltid er bare tull. Det er BARE fyllesyke)

ANGSTEN = Man slår opp øynene og blir nærmest umiddelbart truffet av en dyptgripende og gjennomgående angst som følger deg gjennom dagen. Inntreffer en gang etter fylte 25 år. Denne angsten gjør at man skvetter av ting som kommer plutselig på, som f.eks ektefeller og husdyr. Angsten har ikke nødvendigvis rot i noe konkret men bare en generell redsel for hva livet har å tilby som f.eks død, plutselig sykdom, krig, regninger, tidlig sædavgang, bomringer og latexallergi.

Typiske ting man sier når man er rammet av ANGSTEN:

- "Hva var det egentlig jeg sa til hun kjæresten til Martin i går?"

- "Hei! Tok ikke jeg ut 3000,- kroner i minibanken like før vi gikk hjem?"

- "Jeg synes jeg kjenner en kul like under huden her. Den har jeg ikke kjent før..."

LURINGEN: Du våkner frisk som en fisk og tenker: Dette har jeg sannelig ikke fortjent etter alt det jeg drakk i går. Du står opp og tenker at vårherre har et godt blikk til deg i dag. Du spiser en stor og god frokost, og planlegger alt du skal gjøre denne dagen.

15 minutter etterpå ligger du på sofaen med dundrende hodepine, lyset skrudd av og venter på at det snart skal bli mandag.

Det er et annet fenomen som rammer dagen derpå. Og her trenger jeg hjelp, for jeg har en teori om at dette i første rekke gjelder oss menn, er at....hvordan skal jeg si dette....vel...at libidoen er på topp. Som en venn av meg sa: "Det er to ting jeg har lyst på dagen derpå....og det andre er hamburger". Og det er vel nettopp poenget: Man har lyst på ALT som er godt. Enten det skal puttes i munnen eller andre steder. Hvorfor skjer dette? Er det noen som har noen gode teorier. For man kan være så dårlig og sjaber som bare det....men en runde i sengehalmen er man likevel absolutt klar for. En annen venn hadde en teori om at når menn, fortrinnsvis, er skikkelige fyllesyke, så tror vi som menn flest når de er syke, at vi skal dø. Og når man skal dø tenker man at man må rekke og forplante seg før man går bort. Rett og slett er det instinktene som tar over og leder oss ut i kjødets lyst. Ikke vet jeg. Har en mistanke om at teorien ikke holder vann rent vitenskapelig. Jeg mottar gladelig andre tanker om fenomenet.

Uansett har jeg nå med alderen lagt merke til noe annet som også har en tendens til å skje de ganger natten har blitt for lang og for festlig. Sist søndag satt jeg å så på en reprise av en skikkelig dårlig romantisk komedie. Når finalen kom og de to fikk hverandre hørte jeg et høyt hulk. Jeg så meg forundret omkring all den tid jeg trodde jeg var alene. Det var jeg også. Hulket var mitt eget, og de salte tårer på mitt kinn like så....hva skjedde? Jeg er jo en av gutta??? Og tøffe gutter gråter ikke. Så sant de da ikke har drukket umåtelige mengder dagen før. Det skal aldri skje igjen. Jeg skal aldri drikke mer...ihvertfall ikke før til helga.

Monster i skapet

2009-04-13T14:52:00.003+02:00

Hva er du redd for? Hva skremmer deg når dag blir til natt og du ligger i sengen og ikke får sove? Min sønn satte meg på tanken i går kveld. For en tøff liten 7-åring kan fort bli liten og redd når han for alvor tror det er monstre i skapet. Når fantasien hans frembringer to røde lysende øyne innerst mellom nyvaska truser og sammenbretta treningstøy. "Det er så rart pappa", sa han, "På dagen er alt fint, men når jeg legger meg blir det Ugler i Mosen".

Som foreldre finner man raskt ut at det ikke hjelper i argumentere med rene fakta som at monstre kun finnes i eventyr og lignende. Og man må jo ta dem på alvor. For når man først tror på noe, hjelper det ikke at andre sier at det du tror på ikke finnes.

Jeg tror ikke på monstre i skapet lenger. Men selv vi voksne har ting vi helst ikke vil ha i skapet. Jeg har satt opp min egen lille liste over hva jeg hadde vært skremt over å finne i skapet mitt:

1. Kemneren

2. B-gjengen (eller A-gjengen....eller en hvilken som helst gjeng i grunnen)

3. Avdøde slektninger (eller avdøde mennesker i det hele tatt)

4. Jan Thomas

5. Gitarister som bare kan begynnelsen på "Stairway to heaven"

6. Mennesker som synes "Mot i Brøstet" er det morsomste som har vært vist på tv.

Hva vil du helst slippe å finne i skapet ditt?

Drapsforsøket på Meny - en sann grøsser fra Påskehandelen

2009-04-09T19:17:00.004+02:00

Å handle siste dag før en høytid er aldri en god idè. Men i år, som så mange år før klarte jeg det kunststykke å gjøre påskehandelen i løpet av de siste åpningstimer. At jeg aldri lærer! Å handle er i utgangspunktet noe jeg synes er trivelig. Gitt at jeg får gjøre det alene. Det får jeg svært sjeldent. Og i de siste timer før påske er begrepet "alene" nærmest som et vits å regne innimellom hyllene på min lokale Meny-butikk.

For min del kan man dele opp denne handleturen i 3 faser:

1. DEN OPTIMISTISKE FASEN

Med lette steg og en nyskreven handleliste i lomma går jeg inn. Handlelista har jeg kosa meg med, og for mitt indre øye sett for meg de lekre påskeretter som lista ville avstedkomme. Jeg utstyrer meg med dertil egnet stor handlevogn i.o.m at jeg har bestemt meg for ikke å spare på noe. Vel innenfor portene blir gleden kort avbrutt av plutselig smerte idet en eldre dame i rød jakke kjører vognen sin rett inn den bløte delen mellom hælen og leggen min, også kalt akillesen. Damen smiler lett forvirret og sier unnskyld.

Jeg svelger smerten og vender tilbake til handlingen (i både konkret og overført betydning). Påskelammet jeg har tenkt å lage påskeaften har førsteprioritet. Et lite nederlag er det derfor at ded kun har frosne lår igjen og ikke den ferdigsurra jeg ville ha. Men jeg er ingen snobb og tenker pytt pytt. Et langt større nederlag er det at de er tomme for Rosemarin. Lam kan lages på så mange måter, men alle måter krever rosemaring og hvitløk. SÅ HVORFOR I HELVETTE HAR DE IKKE TATT INN MER EN TO KURVER ROSEMARIN???? Det begynner så smått å irritere meg at folk til stadighet dytter i vognen min og sender meg stygge blikk hver gang jeg stopper opp. Et sted må jeg jo stå! Værst er det når man forlater vognen for en stakket stund og noen bare flytter den, og med det sender meg ut på en lang jakt for å gjenkjenne min vogn blant hundrevis av andre vogner med et tilfeldig antall varer i.

2. OPPHETNINGSFASEN

Idet jeg bestemmer meg for å la årets lam få en smak av timian (framfor den manglende Rosemarin) finner kjærringa med den røde jakka det for godt å nok en gang kjøre vogna si inn i akillesen min med en kraft som ville gitt henne gult kort på en fotballbane. Denne gangen mumler hun unnskyld, men jeg kan helt klart se av blikket hennes at hun ikke mener det. Jeg kan se at hun nå tenker at jeg må slutte å plassere akillesene min skjødesløst rundt om i butikken.

Jeg har begynt å svette. Jeg jager rundt i butikken uten noen logisk plan, og med handlelista som eneste kart. På veien registrerer jeg par som høylytt krangler om hvem som har glemt hva og hva ungene egentlig skal få i påskeegget. Og jeg tenker at det kanskje er like greit at jeg ikke skal krangle med noen i bil 4 timer i kø ut på påskefjellet.

ER DET MULIG??? Tomme for Corona???? Greit nok at det kommer helt fra Mexico, men dere har jo for helvette 10 000 andre ølsorter det er plenty igjen av her. Hvorfor er det akkurat mitt øl som er utsolgt??? Og hvorfor må mennesker stille seg opp for å snakke sammen side om side med enorme handlevogner mitt der alle skal gå??? Idioter. I det jeg runder hylla med Påskekaffe (Yeah right! Som om det ikke er akkurat den samme kaffen i posen som resten av året!!) gjør hurpa med den latterlige, altfor røde, jakken et nytt forsøk. Hun bommer på akillesen, men treffer meg spot-on på den kulen på ankelen. Denne gangen sier hun ingenting, men jeg ser på henne at hun jubler innvendig.

3. PANIKKFASEN

Inni meg begynner det nå å blinke en rød lampe som sier at jeg snart er i ferd med å gå tom for positiv energi. Som en rodeorytter rir jeg nå vogna så febrilsk rundt i butikken at jeg er til fare for både meg selv og andre. Nesten framme ved kassene kommer jeg på at jeg har glemt kjøttdeig. Og uten kjøttdeig, ingen taco (Og hvorfor er det ikke noe som heter påske-taco? En med kylling i f.eks...) Kjøttdeigen er selvsagt plassert helt ved inngangen. Kort vurderer jeg å droppe det, siden det i et kort øyeblikk er nesten ingen kø foran kassene. Men jeg finner ut at det er ikke mulig å finne tilgivelse for uteblitt taco hos mine barn og kaster dermed vogna til side, beinflyr og henter kjøttdeig, for å konstatere at køen definitivt er lang kø ved samtlige kasser når jeg er tilbake 3 minutter senere.

Men så ser det ut som om Gud elsker meg litt likevel. Akkurat da kommer en ung spirrevipp og åpner en ny kasse. Jeg hiver meg fram og er nesten inne i porten da vognen min brutalt støtes ut av bane av en annen vogn. Og hvem andre enn den gamle fi**a med den røde loppemarked-jakka på?

Hun gjør ingen forsøk på å skjule sin triumf der hun tar plassen foran meg. Jeg vet; her burde jeg vist storhet og benyttet anledningen til å vise at jeg er et bedre og mer besinnet menneske. Men hvem tjener på det? Istedenfor skyver jeg vogna mi inn i akkillesen hennes. Jeg sier "Unnskyld" så syrlig og sarkastisk jeg bare kan, vel vitende om at hun kommer til å kjenne den når hun snører skiene på i morgen.

Vel hjemme oppdager jeg at jeg har glemt shampo, do-papir og poteter. Jeg må med andre ord ut å handle de 3 timene det er åpent påskeaften....... Den som kjenner sitt eget beste holder seg hjemme.

Mafiamote

2009-04-05T13:17:00.004+02:00

Dette bildet sto i VG i uka som gikk. Nestkommanderende i den Mexicanske Mafiaen ble arrestert mens han trente, for så å bli vist fram for pressen. Det var et eller annet med bilde jeg stusset på. Var det at Nestkommanderende blant Mexicos farligste kriminelle så ut som en blanding mellom en B I-student og Daniel, svenskeprinsessens forlovede? Eller var det det noe absurde i at Nestkommanderende så ut til å være ca 10 år yngre enn meg, og at jeg derfor burde føle at jeg har fått litt lite ut av livet mitt? Jeg har ikke noe narkokartell å lede. Jeg får ikke en gang lede fotballlaget til sønnen min. Nei det var ingenting av det. Det var genseren hans. Den hvite han åpenbart har hatt på mens han trente. Jeg har akkurat en slik en, som jeg trener i. Den er kjøpt på HM. Og ikke et vondt ord om dem, men det er merkelig at narkobaroner må kjøpe treningsklærne sine på HM. Man forventer kanskje at de skulle ha litt bedre råd enn som så. Er det stusselige tider i narkobransjen og? Når finanskrisa rammer narkosjefer i Mexico har det virkelig gått for langt.

For min egen del er jeg i grunnen kjempefornøyd. Blant alle de tøffe gutta på treningssenteret er jeg nå den tøffeste. Nå gjenstår det bare å finne ut hvordan man smulger dop....

Den øredøvende støyen fra tomme hoder - Reality-TV er 10 år i Norge

2009-04-03T10:58:00.005+02:00

Det er 10 år siden Big Brother huset åpnet, og med det også den hardcore reality genren i Norge. Og den lever ennå. det finnes masser av god reality. Reality med mennesker som gjør noe, kjemper, elsker og gråter. Det er hærlig!
Paradise Hotell er hvor jeg trekker grensa. Jeg prøver å se på, men klarer bare minutter av gangen. Hvor finner man slike mennesker? Hvordan ser det søknadsskjema ut?

Tipper det ser omtrent sånn ut:

SØKNADSSKJEMA

(kryss av riktig svar....kryss lager man ved å sette to skrå streker over hverandre. Spør om dere trenger hjelp)

Alder:

21: 22: 23: Juger om det:

GUTTER: Har du muskuløs kropp: Ja/Nei (Hvis nei, gå til dør med grønt "exit" skilt over)

JENTER: Er du tynn og har svære mugger? Ja/Nei (Hvis nei, gå til dør med grønt "exit" skilt over)

Personlige egenskaper:
Overfladisk: Usympatisk: Løgnaktig:
Empatisk og Forståelsesfull: (Hvis siste, gå til dør med grønt "exit" skilt over)

Yrke:

Modell og Fondsmegler:

Modell og Eiendomsmegler:

Modell og kanskje skuespiller:

Modell og Negldesigner:

Modell og make-up artist

Bare modell:

......og det er vel det tror jeg......

Siden er det bare å bruke tiden sin på å late seg ved bassenget mens furter over gutter/jenter man ikke fikk pult. Samt baksnakke dem man fikk pult.

Jeg har forøvrig skjønt at jeg trenger ikke se på Paradise Hotell for å følge med på serien. I vår overfladiske verden fylles nettavisene over med artikler om de ulike deltagerne og deres følelser rundt hvordan det er å være pr-kåt og generelt kåt forøvrig på tv. Så jeg har fått med meg at Ida var den første som pulte, at hun nekter etterpå og stiller opp toppløs i Vi Menn denne uka. (Og etter at hun har sprada rundt 3 uker i bikini nede i Mexico, lurer nok alle på hvordan puppene hennes ser ut.)

Jeg har uten å ha sett henne på tv i det hele tatt fått med meg at Negar lyver på alderen. Og at til tross for at hun ser ut som om hun suger på to Iberia-snegler nekter for å ha sprøyta silikon inn i leppene.

Samtidig leser jeg at man jobber for at barn i utviklingsland skal få tilgang på pc og internett. Er vi helt sikker på det? Jeg tror de kommer til å bli skikkelig forbanna når de går inn på nettet og leser om hva vi bruker tiden og pengene våre på......

Sexgærne jenter!

2009-04-01T09:41:00.007+02:00

Med en erklært manneblogg burde jeg kanskje ikke ha dårlig samvittighet for at jeg innimellom toucher innom temaet sex. Men jeg har nå hatt det. Man vil jo nødig bli beskyldt for å være enspora. Men etter å ha surfet rundt på diverse debattfora slår det meg at noen oppleste sannheter bør vi kanskje snart revurdere. Som den om at menn er sexfikserte. For når man ser på ulike debatter på nettsteder spesielt beregnet for kvinner, er det ingen tvil om at dere er ganske så sexfikserte dere og. Prøv f.eks å lese debatten på barnimagen.com. Dette er altså per definisjon et fora for de som er gravide, eller nettopp har fått barn. Jeg kan herved fortelle at det definitivt også er et fora for dem som liker å lage barn. I deres fora "Sex i svangerskapet-debatten" begrenser de seg ikke på noen som helst måte til å diskutere sex i svangerskapet. Det mest diskuterte tema der per idag er "Min mann har 14 cm lang tiss - er det for lite?" Diskusjonen kan få selv den mest garva pornograf til å rødme av forlegenhet. Og om barnimagen.com`s medlemmer er representative for penis-størrelsen blant norske menn, så står det bra til her til lands. Skjønt; jeg mistenker at noen av disse ektemennene har skrytt på seg noen ekstra cm ovenfor sine kjærester....evt er det noen som tror at størrelsen skal måles fra rasshållet og fram. For ordens skyld; det er i tilfelle juks.
Kvinneguiden er et annet debattfora. Dette preges i noe større grad av at deltagerne der enten ikke har barn, og/eller kjæreste. Mao er debatten preget noe mer av et seksualliv som er noe mer variert både med hensyn til partnere og variasjon. Enkelte innlegg der bærer preg av at debattantene har atletiske evner utover det vanlige, samt få om noen sperrer på hva de synes er festlig å gjøre på soverommet....eller helst helt andre steder enn soverommet.
Temaene "seksualitet" og "Samliv og relasjoner" har over 25.000 innlegg. Til sammenligning har et tema som "Klær, Sko og Mote" bare 1. 662 innlegg. Skulle jeg ha tippet på forhånd ville jeg trodd det var motsatt. Men rett skal være rett. Temaet "Velvære, hud, hår og kosmetikk" troner på toppen med over 30 000 innlegg. Så noen myter lar seg neppe knekke.

Jeg vet ikke hvor menn diskuterer sex på nettet, eller om de gjør det i det hele tatt. Det finnes selvsagt endel "unisex" debatter, men det er vanskelig å skille kjønnet blant debattantene. Det ser ut til å være sånn 50/50. Menn har ikke sine egne manne-fora. I den grad menn deltar i debatter handler det om jakt, fiske eller biler. Og i disse debattene er det heller lite å bli kåt av, gitt at du ikke har usedvanlig kinkye preferanser.

Så konklusjonen er at jeg heretter skal ha god samvittighet om jeg velger å ta opp sexrelaterte tema, vel vitende om at jeg appelerer til alle, og at sex selger. Men det trengte jeg vel egentlig ikke gå på nett for å finne ut. Det hadde holdt å kjøpe Dagbladet.

Ring of fire...søndagsmiddag fra Helvete

2009-03-29T19:52:00.004+02:00

HJEMMETS LUNE VREDE
Søndagsmiddag i de tusen hjem er tradisjonelt forbundet med nær familiekos, traust norsk mat, og den gode samtalen over bordet. Dette er i allefall slik jeg anser at det bør være. Og jeg prøver stadig. Men denne søndagen, som alltid ellers gikk det ikke helt slik. Det som skulle bli en trivelig middagstund utviklet seg til et djevelsk inferno av hyl, skrik, klager og boikott som til syvende og sist førte til at jeg heller sitter her og blogger enn å føre nyttige og oppdragende samtaler med mine barn over middagen.

PÅ BUTIKKEN
Jeg tar selvkritikk. Feilen er utelukkende min. Det startet med at jeg brøt et av de hellige prinsipper for søndagsmiddager: Jeg valgte bort det norske. Jeg er ikke spesielt glad i seig stek, eller sunn fisk (Sushi her unntatt) , og ihvertfall ikke på søndager.Så på fredag da jeg var innom min lokale grønnsakshandler som kommer fra land langt lengere syd tok jeg avgjørelsen om at vi skulle ha indisk mat på søndag.Og på slike innvandrerbutikker (er det politisk ukorrekt å si det?) har de en mengde små, spennende glass egnet for slike måltid. Desverre er det ikke slik at norske oversettere har fått slippe til på disse glassene, så det er mulig at noe vital informasjon unnslapp meg da jeg bestemte meg for ett glass som så litt spennende ut.

PÅ KJØKKENET
Man kan kanskje si at jeg burde ha lukta lunta, bokstavelig talt, da det begynte å svi i øynene mens jeg stekte kjøttet i blandingen. Den lett brente lukten av noe som har ligget begravet lenge burde kanskje også ha gitt meg et hint om at innholdet i glasset ikke hørte søndager til. Men nei. I lys søndagsstemning falt ikke noe slikt meg inn. Nei, ikke før min datter lurte på om noen hadde sluppet en ante det meg at måltidet jeg tilberedte var noe utenom det vanlige.

VED MIDDAGSBORDET.
Jeg brukte vel ca 1 time på maten. Jeg sammenkalte vår lille familie på 3 til mat, og opplevde at munter lys stemning på minutter ble til forholdsvis utrivelig tirsdagsstemning. Jeg hadde nemlig skrytt måltidet opp i skyene på forhånd, så forventningene var store. Men i klokketro på egen kokekunst hadde jeg ikke smakt underveis. Jeg tror ikke det var ment som mat, det som var i glasset. Jeg tror det må være noe inderne bruker når de smører jetmotorer. SATAN DET VAR STERKT!!!!!
Min datter på 11 tåler sterk mat godt helt siden jeg innbilte henne at chilli ga godt syn en gang når hun var 3 år. Anledningen den gang var at jeg hadde smurt chilli i øynene hennes fordi jeg glemte å vaske meg mellom hakking og kos. ( jeg har forøvrig tatt chilli på tissen en gang og, da jeg glemte å vaske mellom hakking og tissing. Det var en ganske spesiell opplevelse det og. Vaska hendene etter tissing da, mind you) Min datter har klokketro på sin far, og mener han sjeldent eller aldri gjør feil. Hun holdt dermed inne med kritikken av måltidet. Min sønn derimot har en hang til melodrama, og tåler dessuten ikke sterk mat. Han hadde knapt vært borti kyllingen med tunga før han tok fullstendig av og gjorde en ganske troverdig imitasjon av et hjerteinnfark, med tilhørende gurglelyder og dødsralling. Siden forsvant han med et nanbrød mens han i klare ordelag gikk langt i å beskylde faren for barnemishandling. Min datter spurte deretter forsiktig og med svetteperler i panna på om hun kunne ta maten med ned å se tv. Der står den urørt fremdeles.

For å poengtere at barna overdrev spiste jeg resten.

Og her sitter jeg og gruer meg til jeg må på do. Har gusjelov noen isbiter i frysern som jeg kan tørke meg med.
Neste søndag blir det skinkestek.

Blogg- jenter og gutta som ser på

2009-03-26T21:22:00.005+01:00

Er blogg en jenteting? Jeg spør fordi jeg nå etter litt aktivitet som blogger oppdager at det er jentene som blogger, leser blogger og de er i aller høyeste grad de som kommenterer hverandres blogger. Jeg setter ENORMT pris på de som tar seg bryderiet å kommentere bloggen min. For jeg er glad i damer, og ihvertfall smarte og initiativrike damer. Jeg bare lurer på hvor gutta er?
Jeg ser jo de er der ute. Og de er i aller høyeste grad representert på topplistene over populære blogger.....i kommentarfeltene. For hovedvekten av toppbloggerne er jenter (eller homser). Svært ofte pene jenter (og homser). Om man skal dømme utifra det man kan se på kommentarfeltene er det der du finner gutta (og homsene). Jeg begynner å ane hva som skal til for å lykkes som blogger, og jeg deler selvsagt denne informasjonen med andre. Her er ett styrtkurs i vellykket blogging

1. Legg ut mange bilder av deg selv (gitt at du er jente) hvor du stiller deg på badet, i kjelleren, i garasjen eller et annet sted hvor du kan få plass til pocketkamera ditt. Ta så mange bilder av deg selv i ulike utfordrende positurer med trutemunn, vått blikk og dyp utrigning. Kall gjerne innlegget "Min siste fotoshoot"

2. Skriv ofte at du har trent, spist grønnsaker og nøtter og andre ting best egnet for gnagere. Illustrer gjerne innleget med bilder av at du lager mat i undertøye eller litt gjennomsiktig pysjamas.

3. Samle sammen det du har av feriebilder og i hovedsak de hvor du kun har bikinien på. Legg dem ut med jevne mellomrom under overskriftene "Jentetur i Brasil", eller "Gleder meg til sommer" eller enda bedre "Min siste fotoshoot- idag: Bikini.

4. Skriv dritt om kjendiser, andre bloggere eller generelt mennesker du ikke kjenner eller har forutsetninger for å kjenne. Om de blir sure må du avise kritikken som misunnelse.

Jeg beklager å måtte meddele at jeg ikke har kroppslige forutsetninger for å innfri noen av disse kriteriene. Bildet ovenfor har jeg rappa, og jeg er redd at det nok blir sjelden vare på denne bloggen. Jeg liker pupper altså (er altså ikke homse) men jeg foretrekker dem andre steder enn på blogg. Jeg kan imidlertid varte opp med litt sex-prat innimellom (gutter er gutter, tross alt), men det blir ikke hele tiden det heller.

Men til all tid har det vært slik at der det er jenter, dit kommer guttene og. Så får vi håpe gutta kanskje blir lei av pupper etter en stund. Skjønt; sjansene for det er vel heller små.....

Hold kjeft, unge!

2009-03-26T15:16:00.002+01:00

Jeg reiser, i likhet med en haug med andre, kollektivt til og fra jobb. Dessuten reiser jeg noenlunde jevnlig med fly, og noe sjeldnere med tog. Å reise i felleskap med andre er en utfordring. Dessuten er jeg så merkelig utstyrt at selv om jeg til vanlig er en sindig og rolig kar, vekkes det et udyr opp i meg hver gang jeg reiser med andre. Det begynner allerede i køen inn. Hvor gammel må man bli før man lærer at andre må UT, før du kan gå INN? Og hvorfor er det slik at når man har blitt gammel nok, kan man fint drite i å huske det, men bare brøyte seg mot strømmen med hissig bruk av stokk og håndveske? Og man kan gjenta i det uendelige at resten av verden praktiserer prinsippet med å STÅ til høyre, mens man GÅR til venstre. Bare ikke i Norge. Her er vi fremdeles opptatt av å finne vårt eget system. Vi har holdt på med det siden rulletrapper og -fortau kom for 50 år siden, og vi leter fremdeles.
Men for den som reiser uten følge er det største mareritt man kan komme ut for å bli fanget i en vogn/kabin med et barn som har slått seg vrang. Jeg trodde jeg skulle klare å takle denne utfordringen bedre etter at jeg selv ble far, men nei. Min irritasjon, fortvilelse og noen ganger desperasjon over å måtte høre på høyfrekvent hyling i 20 minutter eller mer, er like kraftig som min fortvilelse over å være faren til drittungen som hyler. Og hva gjør man om man er foreldre til det barnet samtlige andre passasjerer nærer et voksende hatforhold til? De første innskytelser har ofte vært å late som om han tilhører noen andre. Litt som man gjør når man slipper en promp i nærvær av andre: Se deg mistenksomt rundt og rist oppgitt på hodet. Bestikkelser hjelper også av og til, men medfører at man i tilegg til å være en foreldre med manglende kontroll også blir beskyldt for å være dårlig på oppdragelse. det er ingen gode løsninger. Man kan imidlertid håpe på hjelp. Og jeg skal vurdere det neste gang jeg reiser alene i selskap med en sliten mamma eller pappa med en skrikunge. For dette gjorde noen for meg da min sønn lot frustrasjonene flomme over. Mannen lente seg vennlig ned til poden, smilte og sa: "Hei...du gråter så utrolig flott. Om du fortsetter litt til så tar jeg deg med hjem..." så vart det stilt....

Ting du aldri må si til en mann....

2009-03-25T14:19:00.005+01:00

Mulig jeg er litt enspora om dagen, men det får stå sin prøve. Jeg er mann.....det er sånn vi er.
Så altså: Kvinner er usedvanlig flinke til å spesifisere hva de finner usexy og lite opphissende ved en mann, og ikke rent sjelden, sin egen mann.Kvinner har en bemerkelsesverdig evne til å blande kortene. Hør; enten snakker vi sex eller så snakker vi ikke sex. Ikke bland inn temaer som ikke har noe med sengeaktiviteter å gjøre. Men joda, det gjør dere til stadighet. Uviktige detaljer som for lange tånegler, manglende evne til å ta oppvasken, overdrevet alkohol inntak, eller uskyldig sikling over utrigningen til venninna blir plutselig årsaken til at man ikke vil ha sex????
Menn derimot er som kjent enklere av natur. Det skal MYE til for at vi mister piffen eller lysta om vi først har fyrt opp motoren. Men mister vi først piffen er det med god grunn. Her er en kortfattet liste over ting dere ALDRI bør si om dere ønsker oss høyreiste og aktive. Evt ting dere absolutt bør si om dere ikke vil. Som når dere blander allmenntilstanden inn i sexlivet og har "vondt i hodet". Hva er problemet? Ta en paracet og ta av deg klærne....

Ting du ikke må si på soverommet:

"Jøss....blir den ikke større?"
"Du....vi må snakke sammen"
"Er det greit at jeg leser imens?"
"Eksen min pleide også å gjøre det der"

Dette var noen jeg fant på nå. De neste to er ekte vare, om enn nødvendigvis ikke selvopplevd. Jeg kan derfor med 100% sikkerhet gå god for at disse fungerer som av-knapp.

"I forrige uke hadde jeg den beste sexen jeg har hatt noensinne" - (Ung dame til herremann på første date)

"Du, altså...enten så får du komme eller så får vi legge oss, for dette gidder jeg ikke mer." - (Ung dame til ung herremann under one-night stand)

Noen som har noen værre?

Midtlivskrise og snasne ryper

2009-03-24T19:55:00.003+01:00

Det er viktig å prøve nye ting, mener mange. Og menn som nærmer seg førti ser ut til å mene dette mer enn andre. Jeg er en av disse. Jeg innrømmer at jeg har tendenser til midtlivskrise. Slik jeg ser det blei jeg nemlig en gammel mann rundt 16 årsalderen, og siden har jeg bare blitt yngre. Til sinns da først og fremst. Jeg holder en åpning for at jeg er den eneste som ser det slik.

UNG MIDTLIVSKRISE.
Første gang jeg opplevde å gå inn i en midtlivskrise var jeg bare 28. Plutselig fikk jeg det for meg at motorsykkel-lappen var noe praktisk og viktig å ha. Det til tross for at jeg alltid tidligere har syntes at motorsykkelkjøring både var kaldt og forholdsvis livsfarlig. Men lappen skulle jeg ha, og brukte endeløse timer hver kveld på å surfe Finn.no etter tilbud på motorsykler. Men etter å ha sjekket rundt på kjøreskoler etter pris, og en rekke ganger uttalt ting som: "Er du syk? Følger det motorsykkel med til den prisen?", og "Du kan ta det fordømte sertifikatet og stappe det langt opp i den brune eksospipa!", fant jeg ut at det var rimeligere å ta golf-lappen, såkalt Grønt kort. Golf er noe mer sosialt enn motorsykkelkjøring, om enn marginalt. Golf er umulig å kombinere med familieliv, og om man bare vil ta en liten runde golf (9 hull) bruker man likevel ca 4 timer fra du går ut døra til du er hjemme igjen. Vel, jeg har fremdeles ikke lov til å kjøre motorsykkel og i kjelleren har jeg noen usedvanlig pent brukte golfkøller til salgs om noen skulle være interessert. I ettertid kan jeg se det jeg ikke så da.

I en alder av 28 skulle jeg bli far for første gang, og min plutselige interesse for ting menn gjør alene, eller i kameratslig selskap med andre menn, hang nok definitivt sammen med at jeg snart skulle gi slipp på min frihet og begynne å ta virkelig ansvar. Hadde du imidlertid prøvd å peke ut denne sammengengen for meg den gangen hadde jeg ledd deg opp i trynet og sagt at det ikke hadde NOE med den kommende barnefødsel å gjøre, men at jeg simpelten utelukkende hadde fått en interesse for selvmordsmaskiner på to hjul og sporter med snobbete fottøy.

NY KRISE
Sist høst gjorde jeg igjen noe som kan tyde på at det er en midtlivskrise på vei. Og klok av forrige erfaring må jeg nå gå inn i meg selv for å finne ut om hva denne midtlivskrisen bunner ut i. Ikke skal jeg bli far (så vidt jeg vet.....sikker kan man jo aldri være), og ikke har jeg fridd i fylla (ikke sånn i det siste ihvertfall). Enn så lenge har jeg både godt syn, god hørsel og en velfungerende prostata, så det er ikke fysiske tegn til alvorlig forfall. Ikke har jeg noen kone som gnager på meg dag ut og dag inn, og som jeg trenger å flykte fra.Så hvorfor har da denne tidligere ihuga pasifisten gått på jakt for første gang? Og hvorfor digget han det? Hva har fått denne fredsjele mannen til å til å få hjertebank av å skyte etter fugler som er både søte og definitivt ikke utgjør noen fare for verken familie eller hjem (som var den eneste gyldige årsak for en pasifist kunne ty til våpen den gang jeg var i militærnekteravhør). Jeg finner ingen logiske forklaringer. Ingenting som antyder en kommende midtlivskrise, ihvertfall.

NÅR MENN ER MENN
Så jeg har kommet fram til at det kanskje ikke handler om en midtlivskrise i det hele tatt. Kanskje jeg, en fraskilt to-barnsfar, rett og slett har behov for å være mann. Litt ur-mann, lissom. Den gode gamle jegeren som bringer mat på bordet (i dette tilfellet to ryper med en stykkpris på ca 4000 spenn om man regner med flyreise og hytteleie). Kanskje, tenker jeg, skulle det være lov å være litt cowboy i vakker natur for menn innimellom? Og kanskje skal vi kunne gjøre det uten dårlig samvittighet? For dere kvinner vil vel fremdeles ha oss som ekte, svette, råe og machoe menn innimellom? Så lenge vi går ut med søpla når dere spør, mener jeg....

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle, kvinner som menn, å prøve å jakte. Personlig er jeg fremdeles så mye pasifist at jeg ikke skyter på dyr som har større øyne enn meg selv. Men naturopplevelsen, den fysiske treningen og ikke minst spenningen er unik. Vi reiste til Berlevåg i Finnmark hvor jeg har familie og røtter. Vi gikk i 4 dager uten å se folk, i et fantastisk vær, og enda mer fantastisk natur. Den eneste grunnen til at det bare blei 2 ryper er at gamle pasifister har en tendens til å skyte som fulle sjømenn. Sjekk www.bergly.org.

Mastrubatører, foren eder!!

2009-03-23T12:58:00.005+01:00

Internett har uten tvil revolusjonert verden på godt og vondt på så mange områder. Et av de mest håndfaste bevis på det er at de fleste av oss har noen i vår omgangskrets som har funnet sine nåværende, eller tidligere, kjærester via kontaktannonser på internett. Og ikke et vondt ord om det. Men de fleste av dem som har prøvd kan utvilsomt fortelle om at kontaktsøking på nett også har sine feller. Kontaktannonser på nett bærer svært ofte preg av at den kjærlighetssyke presenterer seg selv i et usedvanlig rosenrødt skjær, både i bilde og tekst. Men i enda større grad tvinger nettet deg til å prøve å definere hvilket menneske du søker. Min erfaring er at kjærlighet nødvendigvis ikke er så enkelt. Det er ofte stor forskjell på hva man tror man vil ha, og det man faktisk faller for. Frk Spitznogel og andre eksperter kan nok gi et mer grundig svar på hvorfor, jeg bare stadfester et faktum.

En god venn av meg, nå lykkelig samboende med sin nettdate, mener at man med erfaring kan lese sannheten ut av visse ord på i annonsene.

Eks: "Kresen" = betyr egentlig total og absolutt bindingsangst. "Et åpent sinn" = betyr at man tar det som byr seg og er like såret og overrasket når partneren fikk det han(som oftest en han, ja) var ute etter og forsvant igjen. "Normalt kroppsbygning" = noe overvektig, "litt lubben" = grovt overvektig. "søker noen med ordnet økonomi" = søker noen som er godt formuende....og sånn kan han holde deg gående lenge. Jeg kan ikke stå helt inne for det. Nettdating har ikke vært min greie, men jeg tviler ikke på at han har et poeng. Kontakt annonser kan imidlertid være stor underholdning, og jeg tror veldig mange som søker i annonser gjør det for underholdningens skyld.

Jeg har sansen for de ærlige. De som uten blygsel (og i ly av nettets altomslukende anonymitet) forteller akkurat hva de er ute etter. I så måte er denne annonsen et godt eksempelt. Jeg fant den på et mer lugubert kontaktnettsted som jeg ikke vil reklamere for her.

Her er et utdrag:

Nick: Runker`n: "Hei! Jeg søker andre menn, og kvinner, som deler min interesse for runking (.....) Tenker å kanskje dra på turer sammen, leie bil eller buss, og dra på overnattinger. Meld meg om du deler min interesse."

Dette er en kar som har tatt de fulle konsekvenser av et langvarig singelliv og velger da å gjøre det beste ut av det. Og i utgangspunktet skulle det jo potensielt være nok av mennesker som deler hans hobby. Det er imidlertid et par småting jeg henger meg opp i:

1. "Søker andre menn, og kvinner"...mulig jeg er petimeter her, men runking er strengt tatt forbeholdt bare menn.

2. "som deler min interesse"... hvor interessert er det mulig å bli av denne noe snevre aktiviteten? Det er da tross alt ikke så mange måter å gjøre det på?

3. "leie bil" ????????? Har ikke onanister egen bil? Bør jeg føle meg uvanlig om jeg er den sjeldne kombinasjonen av bilist og onanist?

4. "eller buss"??????!!!!!!!! Hva f....? Det er bussturen sin.... Kunne du tenkt deg å ta Ronkebussen til Strømstad f.eks? Men det forklarer selvsagt sangen "En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør"...fan ikke rart han er i godt humør nei.

Avslutningsvis vil jeg ønske alle nettdatere lykke til, og samtidig minne alle onanister om at man alltid skal ha to hender på rattet.

Nøttebarbering

2009-03-21T14:29:00.004+01:00

Jeg må innrømme at jeg i min tid som gift ikke fulgte helt med. I mine år som ektemann gikk jeg f.eks glipp av visse trender. Så da jeg igjen var fri på markedet kom det som et aldri så lite sjokk at det var blitt trendy å kutte ned skogen i sørområdene, om dere skjønner hvor jeg vil. Og ikke bare litt sånn trimming for å stimulere ny vekst, neida, nå skulle alt kuttes vekk å levne bar og jomfruelig (?) mark. Men det var mer jeg misforsto. I starten trodde jeg dette kun gjaldt jenter. Men neida. Jeg har nå innsett at dette i høyeste grad også forventes av den meterofile mann at han stiller på jobb i soveromsavdelingen med glattraket kølle og pung, samt at også nærområdene har fått fjerna buskaset. Jeg er jo en moderne mann, og ønsker selvsagt å følge med i timen. Samtidig blir jeg vel ikke akkurat ansett for å være kinky om jeg innrømmer at jeg setter pris på jenter som trimmer plenen og kutter hekken innimellom, og da bør jeg vel være villig til å gjøre det samme. Okkesom; noen spørsmål har dukket opp, og det er vanskelig å finne svar på dem hos venner og bekjente.

Eks:

Hvor langt bak er det nødvendig/vanlig å gå? Nå er i utgangspunktet kombinasjonen genitalier og knivskarpt barberblad litt som kombinasjonen bensintank og tent fyrstikk. Og jo lenger bak man kommer, jo mindre kontroll har man. Og det foresvever meg som smertefullt å være uheldig med et blødende rift like i nærheten av kaviarkrysset. Ikke kan man bruke plaster heller. Forventer jenter at vi tar alt helt bak til brunøye?

Hva er den beste stillingen for intimbarbering av nøtter og bakenforliggende områder? Er det normalt at man ligger på baderomsgulvet som en fødende kvinne mens man smører inn og raker vekk? Bør man bruke speil?

All den tid dette er blitt så vanlig blant menn, hvorfor finnes det ikke litt mer maskuline produkter tilegnet formålet? Jeg ønsker meg en barberskum som er litt tøffere: "Gilette Clean Tower" eller "RazorBalls", eller en litt mer avskrekkende høvel med navn som "Smooth Elegant Nuts".

Kjæresten introduserte meg for et alternativ til barbering, nemlig en "Napper". Det er et redskap med et hjul som rett og slett RIVER hårene ut. Jeg prøvde den nettopp. FY FAEN!! Jeg vet ikke om den har vært brukt i avhørene på Guantanamo Bay, men tro meg den hadde funka. Etter to minutter med napping var jeg villig til å innrømme hva det skulle være.

Jeg har forresten fått med meg at det går ann å bruke voks? Går dette for ballene og? Pungen er jo som kjent svært elastisk. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg innbiller meg at den ville ha strukket seg svært langt før voksstripa eventuelt løsna. Noe som igjen gjør det umulig å utføre opperasjonen alene. Det betyr, tror jeg, at kjæresten min ville vært halveis nede ved Mix-kiosken før pung og voks skilte lag. Og det høres vondt ut. Men som man sier: Av smerte gror kjærlighet.....og stadig mer hår......

Things to do in Oslo when You`re Dad

2009-03-18T15:42:00.003+01:00

Det er mange utfordringer ved det å være enslig far 50% av tiden. Og et av de mest tilbakevendende problem er hva man skal finne på sammen med unger. For det er lett å ty til de få sikre kort når man skal finne på noe ut av huset sammen med barna sine: Kino, gjerne etterfulgt av Peppes/McDonalds siden de er blant de få som har lekerom for ungene, badeland (Vanskelig når man er bare en voksen med to barn.....men det går), Museer (teknisk museum i all hovedsak...Prøvde Astrup Fearnly museet en gang, og det var heller mislykket, selv om min sønn fremdeles snakker om det store bildet hvor en dame sugde på tissen til en mann, så noe fikk han da ut av det.), eller ut på tur på strand eller skibakke avhengig av årstid. Men det må da finnes andre og mer varierte ting å gjøre? Og jeg har da også fordelen av å bo nær Oslo. Bor man på et mindre sted lenger unna kan man fint stryke halvparten av de ting jeg har nevnt her.

Spørsmålet er: Finnes det mer kreative ting? Og helst ting som ikke ruinerer en. Man kan ikke reise på Tusenfryd hver helg om dere skjønner.

Jeg samler herved inn forslag. Her er ting jeg generelt ønsker meg mer av:

Steder og institusjoner hvor barn kan aktiviseres mer. Det MÅ da være kommersielt lønnsomt å satse på barneaktiviteter? Veggklatretimer for barn i helgene? Flere aktivitetssentere for unger, og hvor også foreldrene også kan finne fornuftige ting å ta seg til? Og ikke minst savner jeg flere restauranter som tar hensyn til at voksne (og barn) kan spise annet en junk, og hvor barn har et tilbud slik at de/den voksne kan bruke lengere tid på sitt måltid.

Nuvel.... eventuelle gode forslag mottas med takk, og vil bli videredistribuert.

Mensen og andre mysterier

2009-03-12T15:32:00.004+01:00

Jeg er en moderne mann. Jeg skifter bleier (jeg gjorde det ihvertfall den tid det var nødvendig) og jeg føler ingen skam ved å kjøpe bind i butikken om jeg blir spurt om det. Her om dagen fikk jeg et slikt hasteoppdrag i fanget. Oppdragsgiveren sa lite eller ingenting om verken type eller merke, så jeg antok at det var selvforklarende når jeg først nådde fram til riktig butikkhylle. Der tok jeg feil.

Jeg vil påstå at jeg svetter oftere enn en normal kvinne har sitt måndtelige. Det føles derfor noe urettferdig at jeg i hyllene på Meny har kun 5 forskjellige herredeodoranter å velge mellom, mens de ulike typer bind lett passerer 20-30 i antall. Nuvel. Jeg er ikke smålig og gjør ikke noe nummer av det. Det jeg derimot har tenkt å gjøre et nummer av er hvordan produsentene av damebind gjør det umulig for en lekMANN å finne fram til riktig bind. Hvorfor kan det ikke bare stå på hvor, når og evt i hvilken alder bindet er mest egnet? Neeeeida...her skal bruken pakkes inn i sneisne ord, symboler og fiffe farger.

Og ha meg unnskyldt om jeg nå blir frimodig i språk og tema. For hva er det med disse dråpe-symboler på bindet? Det er altså 6 stk dråper, hvorav noen er fylt i med blåfarge (skjønt rødt hadde vært mer ærlig). Nesten som et terningkast. Jeg antok at dette var for å vise hvor mye absorbering bindet var egnet for. Men ut av det kan jeg konkludere med at ingen kvinner menstruerer så mye at de trenger full pakke - altså 6 dråper. I allefall har ingen tatt seg bryet å lage et bind for dem. Ei heller finnes det kvinner som menstruerer svært lite. For ingen av pakkene hadde bare 1 dråpe. Hva er vitsen med disse dråpene da? Det er vel ingen vits å bruke en terning om du alikevel kun har tenkt å godta tallene mellom 2 og 4? Dessuten gikk det langsomt opp for meg at oppdragsgiveren ikke hadde nevnt noe om hvilke behov hun hadde på dette området.

Jeg forkastet altså dråpene og gikk over til å forholde meg til navn. Jeg ressonerte meg fram til at et bind bør føles behagelig. Det igjen er avhengig av hvor stort og/eller mykt det er. Men heller ikke dette kan produsenter av bind skrive i klartekst. Igjen ble jeg utelukkende forvirret. Betyr "Maxi" at bindet er meget stort? Og hvor behagelig er tilfelle det? Og betyr "Ultra" at det er Ultra-mykt, eller Ultra-behagelig, eller ultra-tynt? Og når er det riktig med usynlige, Invisible, bind? Og hvem i helvete har nytte av at de er satt inn med urter som kamille og Aloe Vera?!

Jeg tok en pakke med fine farger på og reiste hjem.

Siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde kjøpt nattbind. Jeg ga beskjed om at temaet ikke var oppe til diskusjon. Like før jeg la meg kom jeg på et sitat jeg leste en gang:

"Å selge bind er som å selge våpen. Du skryter av effektiviteten, men du viser ikke blod"

PS: Til de kvinner som måtte føle behov for å opplyse meg om de ulike bind-begrepene etter å ha lest denne artikkelen: Ikke gjør det. Jeg trenger ingen forklaring. Jeg trenger en unnskyldning....

Barnefri dag

2009-03-10T09:02:00.002+01:00

Et av vinterens festligste forslag kom fra foreningen for de frivillig barnløse. De ville nemlig gjerne ha en barnefrie dager på Narvisen, skøytebanen midt i Spikersuppa. Jeg fikk ikke med meg så mye av hvordan de begrunnet dette, men jeg antar at det er fordi de barnløse gjerne vil ha isen for seg selv innimellom, og på den måten unngå å snitte opp små, ustødige fireåringer med skøytebladene i jakten på den perfekte piruett. Jeg synes det er en glimrende idè. Og jeg synes vi skal ta det ennå lenger. Få barna vekk fra isen og la de som ikke vil ha barn få leke der innimellom de og.

Her er andre forslag jeg synes vi bør vurdere:

* Jeg har ikke hund. Jeg synes derfor vi skal ha hundefrie dager i nordmarka. Hva har egentlig dyr i naturen å gjøre?

* Jeg har ikke semitrailer. Jeg synes vi skal ha semitrailer-frie veier. Spesielt i fellesferien.

* Jeg har ikke dårlig hjerte, ei heller er jeg dårlig til bens. Hva med noen eldrefrie dager på kjøpesenteret innimellom? Det er et helvette for oss benrappe å komme forbi disse stavrende saltstøttene som lager propper i trapper og foran kassene.

* Jeg har ikke langt hår og naglebelte. Hva å gjøre Metallica konserten fri for Metal-fans, slik at vi andre medgangs-supportere kan få nyte musikken uten fare for å måtte bli dratt inni noe utidig digging?

Og til slutt: Jeg håper at foreningen for frivillige barnløse fortsetter kampen. Det neste målet nå burde være å få gjort minst en av forestillingene til "Disneys Holiday on Ice" til en ren voksenforestilling. Det er jo klin umulig å høre hva Mikke sier gjennom all barnegleden....

Er det mulig?

2009-03-09T18:41:00.006+01:00

Da jeg ble far for første gang var det nok en del av meg som tenkte at livet slik jeg hadde kjent det var over for godt. For nå kom ansvaret, pliktene og de søvnløse netter. Ikke det at man ikke hadde hatt søvnløse netter før det. Men det var søvnløse netter av den typen man velger selv. De nettene hvor man ikke sover fordi man drikker og fester istedet. Og det er noe annet. Det var den type netter det var slutt på nå, tenkte jeg. Men med tiden, etter som jeg vendte meg til min nye rolle som far, fant jeg ut at det går fint ann og være gutt, og mann, elsker, kjæreste og hurragutt ved siden av. Det må bare planlegges litt.

Nå brenner jeg for at det er flere som skal godta at det å være far lar seg kombinere med å være mann. Visste du f.eks at det fremdeles i 2009 er slik at om to foreldre som går fra hverandre IKKE blir enige om barnefordelingen, er det kvinnen som vinner frem og får hovedomsorg om partene møtes i retten. Er ikke det rart? Burde man ikke i vår moderne tid si at utgangspunktet skal være en 50/50 fordeling så sant ikke noe spesielt tilsier noe annet? Trenger ikke alle barn to foreldre? Hvorfor er det fremdeles automatikk i at mor er best egnet? Og hvor er feministene nå? Det forventes av enhver oppvakt mann at han skal støtte kampen for likelønn og likestilling. Men jeg ser ikke mange kvinner som står opp for at barn også har krav på en tilstedeværende far. Tverimot; det applauderes ofte stille i krokene om en kvinne vinner over en mann i rettsalene. Ikke fordi det er rett, men fordi hun på vegne av alle har slått et slag for likestilling.

Dette og langt lettere sider av og være mann tenkte jeg å skrive om her. Og siden det er stadig fler av oss vil nok mye handle om å være mann og far som ikke bor med mor. Men jeg ser gjerne at dette ikke er en ren manneblogg. For det er mange smarte jenter der ute, og intet ville gledet meg mer enn å høre fra dem og. Sånn.....dermed har jeg skrevet mitt første innlegg...